lørdag 22. februar 2020

Er det kunst?

Damien Hirst: spots


Allerede i overskriften for dette innlegget trås det feil. For dette er som regel ikke spørsmålet, i alle fall ikke det mest relevante spørsmålet. For meg, og kanskje også for veldig mange andre, er ikke det viktige ved et verk hvorvidt det er kunst eller ikke, ei heller om det er god eller dårlig kunst - hvis man først har akseptert at et konkret - eller abstrakt - (sic) verk, er kunst, overhodet.  Det spiller ingen rolle, ikke egentlig. Definisjonen for om noe er kunst eller ei, er mest interessant for kuratorer, investorer og samlere. Det er ikke uvesentlig, vi trenger disse vurderingene for å utarbeide museumskolleksjoner og utsmykninger av offentlige rom, men det er ikke det eneste spørsmålet av betydning. 

Banksy

Spørsmålet er, i alle fall i mitt hode: er dette interessant, eller ei?  Og svaret på det trenger ikke avhenge av om jeg liker verket, men det betinges til en viss grad av om jeg personlig finner det interessant. Så det er et subjektivt aspekt. Hva med det objektive?  Det er mindre konkret (sic), og avhenger av en haug med uavhengige, subjektive meninger, som til sammen utgjør en konsensus.  Men problemet er at det kan være mange slike objektive syn. Flere skoler, med motstridende oppfatninger. Det kan være fagfolk, med masser av erfaring, som likevel ikke kan enes om en oppfatning. Odd Nerdrum er en teknisk og faglig dyktig billedkunstner, med masser av erfaring, originalitet og anerkjennelse, men det virker ikke som han har mye til overs for kunst skapt etter Rembrandt. I så måte er han forstokket, forstenet i en epoke der alt stoppet opp, perfeksjonen var oppnådd, ingen grunn til å utvikle seg videre. 


Publikum beundrer kunstneren 
Carl Andres verk "Pile of Bricks"

Det er jo tåpelig. Det er som om man skulle beslutte at de første vitenskapsfolkene som brøytet vei i den gryende opplysningstiden, hadde oppdaget alle sannhetene, utforsket alt av betydning, hogget alt i sten og ferdigstilt vitenskapen. Men det de i virkeligheten gjorde, var å bryte med denne forestillingen, som hadde vedvart i nesten to tusen år, da Aristoteles utåndet, og man fant at alt han hadde skrevet og gjort, var den etablerte, urokkelige sannhet. 

Aristoteles & friends

Men ikke all kunst er god, det kan kanskje vi enes om. Men Nerdrum har vel selv ved flere anledninger vist, at han kanskje ikke er den med best dømmekraft. Selv ikke i sitt eget fag. Valg av malingblandinger som har vist seg å ha kort holdbarhet, slik at hans udødelige verk gikk disintegrerte flere hundre år før utløpsdatoen, kan tyde på det. 

Holdbar kunst (?)

En annen faktor relatert til kunst, er den faktiske verdien tilknyttet et verk. Prislappen.  Kunstverk selges for stadig høyere priser på auksjon, noen av dem latterlig høye. Rekorden pr 2020 ble satt i 2017, da et verk av Leonardo Da Vinci man ikke en gang er sikker på er en original, ble kjøpt av Saudi-Arabias første og eneste kulturminister, for 450.3 millioner dollar.  Etter dagens kurs tilsvarer det i overkant av 4 milliarder kroner. Er det verdt det? Åpenbart, for noen betalte jo akkurat det. Verdi er relativt og udiskutabelt. Hvis noen var villige til å betale en slik sum i 2017, så var det verdt det, da. Om noen er villige til å betale like mye i fremtiden er et åpent spørsmål, og avhengig av mange faktorer. Hvor mange milliardærer med penger som brenner i lomma finnes det. Hvor mange av dem anser kunst som en god investering. Hvis det er mange nok slike, så vil prisen antagelig stige. Hvis det viser seg at bildet er uekte, så vil prisen falle som en stein, men neppe til null. Prisen vil fremdeles kunne være mange millioner dollar, ene og alene på grunn av historikken til bildet, og det faktum at det en gang ble kjøpt for vanvittige summer. 




Mmmm, kjeks....

Folk er villige til å betale tusener av kroner, for varer som er sjeldne, men som kan masseproduseres, uten at man kan se eller kjenne forskjell.  En pakke med "Supreme Oreos", et samarbeidsprosjekt mellom et klesmerke og kjeksprodusenten, bestående av Oreos med rød farge, har vært listet for 4000 dollar på eBay. For kjeks som i utgangspunktet kostet 8 dollar.  De smaker ikke bedre, har ikke eksklusive ingredienser, de er bare sjeldne, akkurat nå.  Verdi er meningsløst, men reell. Og flyktig. Ingen utenom samlere vil betale 110 000 for en 15 tommers katoderør TV i dag, selv om det var med farger, men en gang var det state of the art. I 1954 kostet en slik TV 1295 dollar, som visstnok tilsvarer 12420 dollar i dag, eller i overkant av 100 000 kroner. 

State of the Art

Men tilbake til utgangspunktet, ikke om det er kunst, men er det interessant? Da NRK denne uken viste et innslag om den finske, overvektige fotokunstneren Iiu Susiraja våknet jeg i stolen. Ikke at jeg sov i utgangspunktet, men som regel surrer jeg med andre ting mens Dagsrevyen går i bakgrunnen, da den sjelden krever min fulle oppmerksomhet. Men denne kunstneren vekket min nysgjerrighet. Jeg skrev at hun var overvektig, det er da ikke relevant, sier du, men jo, i dette tilfellet er det det.


Selfie

For hun utleverer sannelig seg selv, i sine selfies, hvor hun poserer med dagligdagse gjenstander, klær og mat, iscenesatt på sin egen, tykke kropp, samtidig som hun stirrer tomt og uttrykksløst inn i kamera. Et uttrykk i seg selv.  Dette var noe av det mest interessante jeg har sett av moderne kunst, siden Banksy. Men hvorfor? Det er noe med portrettene som fanger oppmerksomheten din. Hun står der, nærmest som om dette var på den finske landsbygda på 1960-tallet, som om innbyggerne der hadde fornektet verden utenfor, blitt stående igjen, og surmulende uttalt: dette er det vi har. Vi klarer oss med det. 

Selfie

Kunsten hennes er muligens en kommentar, et tilsvar til samtiden vår. Kanskje, kanskje ikke. Man trenger ikke vite noe om det som ligger bak, for å sette pris på uttrykket. Sånn er det med all god kunst, den står fint alene, uten utdypninger. Det skader ikke heller. Det er interessant å vite, at hun først tok disse bildene, for å overvinne sin egen frykt for å bli fotografert.


Verdens første selfie, 1839, Robert Cornelius

Fotokunst er seg selv et merkelig fenomen. Hva er en "original", når verkene kan masseproduseres, uten at man kan skille kopiene fra hverandre? Før digitalfotografiets tid fotograferte man med fysisk film, og man kan snakke om originaler. Men paradoksalt nok var det aldri originalen som ble fremvist eller utstilt. For originalen besto av et negativ, som alle verk ble fremstilt av. Det vi kaller et "fotografi" er ikke det, men et trykk, et positiv produsert av et negativ - selve fotografiet. Så originaler er passe meningsløst, og i musikkens verden er det mer pragmatisk. Alle har tilgang til verkene, i form av digitale filer, eller tidligere tiders vinyl, som ikke sto noe tilbake for "originalen", master-tapen. Man kunne lage millioner av identiske kopier, og det eneste som skilte din opplevelse av musikken fra sidemannens, var mediet for avspilling, som kunne ha stor betydning, men som avheng av helt andre faktorer enn selve verkets kvalitet.


Rhein II

Slikt sett er det passe absurd å betale millioner av dollar for et "orginalt" foto-kunstverk. Men det gjøres. Rekorden for et fotokunstverk solgt på auksjon innehas i dag av den tyske kunstneren Andreas Gursky, for hans verk "Rhein II" - et bilde av et lite segment av Rhinen, ble solgt på auksjon for 4.3 millioner dollar i 2011. Personlig synes jeg dette bildet er helt fabelaktig. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men i sin slående enkelhet finner jeg det endeløst fascinerende. Det solgte verket er blåst opp til 190 cm bredde og trykket på akrylglass, og jeg skulle gjerne hatt det over sofaen hjemme. Men det er ikke en gang et ekte fotografi, i den forstand at det er knipset av en fotograf, der og da, et øyeblikksbilde tatt en gang i 1999. Bildet er redigert, forbipasserende hundeluftere er tatt vekk, til og med en fabrikkbygning er fjernet. Dette utsnittet finnes rett og slett ikke, slik vi ser det på bildet.


Untitled, Richard Prince

Nummer åtte på lista over mestselgende fotografier, er enda et hakk mer fascinerende. Det er laget av den amerikanske kunstneren Richard Prince, og ble solgt for litt over 3 millioner dollar i 2014. Han har selv tatt bildet, men egentlig ikke. For dette verket er et fotografi, av et annet fotografi, som i sin tid var en reklameplakat for Marlboro sigaretter.  Det han har gjort, i det han selv kaller "re-fotografering", er å lage et nytt utsnitt, fra det større bildet. 


To originaler

Det høres jo ut som ren svindel, og det er det jo også, på sett og vis. De opprinnelige fotografene har heller ikke fått noe som helst i kompensasjon for sine arbeider, som han jo har appropriert, og han blir stadig saksøkt for brudd på copyright-rettigheter. Men det han faktisk har gjort, er å lage et nytt verk, basert på sin personlige visjon. Et helt nytt kunstnerisk uttrykk.  Og jeg kan ikke fri meg at jeg finner hans, "originale" verk langt mer interessant enn den opprinnelige originalen. Det er mer slående og tar nesten pusten fra en, måten han vinkler og viser en fremstilling av Americana. Han er også innehaver av det nest dyreste fotoverket i historien, en "refotografering" av Brooke Shields.


Bosch, utsnitt

Om noe er originalt eller ei trenger ikke spille noen rolle. Jeg har stor glede av å besøke kunstmuseumer og betrakte verker av Hieronymus Bosch og Johannes Vermeer, i den forvisshet om at en gang sto kunstneren selv og betraktet det samme verket, mens han faktisk utviklet og ferdigstilte det. Jeg har ikke den samme fornemmelsen av beundring av kunstneren foran et fotoverk, vitende om at han en gang satt og redigerte verket i Photoshop eller med andre digitale hjelpemidler. Men det forringer ikke dermed sagt opplevelsen av selve verket. 


Oslo, 1926, Anders Beer Wilse

I følge Bergens Tidende er det 14200 organiserte kunstnere i Norge i dag. Hvor mange er det ikke da, i Tyskland, USA, eller Kina?  Det er klart vi har ikke tid eller anledning til å se en gang en brøkdel av verkene deres, så trenger vi virkelig så mange?  La meg svare ja, med det samme. Trenger og trenger, det er litt som med kunst som med grunnforskning. Veldig mye av den aner vi ikke om noen gang vil komme til nytte, men vi trenger den, fordi vi ikke aner hva som kan oppdages, og derfor må det favnes vidt. Svært mange nyttige oppfinnelser har kommet til som følge av forskning som kanskje virket totalt unyttig på et tidspunkt, og lenge var den kanskje det, til den ikke var det lenger.  Det er kanskje slik med kunst og, vi trenger mange utøvere, fordi det i blant skapes fantastiske verk, og opplevelser som er uforglemmelige. 


Santa

Kunst må ikke provosere, men jeg har ikke noe i mot når den gjør det. Den såkalte "analplugg julenissen" av den amerikanske kunstneren Paul McCarthy sykler jeg ukentlig forbi om sommeren, der den står i rundkjøringen nederst i Ekebergskråningen. Man kan like den eller ei, men jeg ser ingen grunn til å starte protestaksjoner, slik de gjorde i Rotterdam, for en lignende statue. Du ville kanskje ikke hatt den inne i stua di, men dette er utendørs, du trenger ikke parkere deg i rundkjøringen og sitte og irriter deg der.  Og statuen skaper oppmerksomhet, den er annerledes, og ikke et pregløst monument av slike du har sett hundrevis av, i storbyer du har besøkt, men aldri brydd deg stort om. Det at man bryr seg, kan være en styrke, selv om det er med negativt fortegn.  Jeg liker den skulpturen, den får meg til å smile.


Den klart mest interessante kunstneren for meg i dag er Banksy. Nesten alt han gjør, eller i alle fall det jeg har sett, for det meste gjengitt i aviser eller nettsider, er spennende. Kunsten hans er politisk, den har brodd, men kan samtidig være vakker og oppsiktsvekkende.  Man kan dessverre ikke dra og se på den, på enkelt vis. Han er nå så berømt, at hvis verkene lar seg stjele, så blir de stjålet. Absurd nok er kunsten hans, selv avfotografert og presentert i bokform, eksklusiv og utilgjengelig. En av hans nære sam-kunstnere, i den forstand at de ofte reiste rundt sammen og lagde grafitti-verk i nattens mulm og mørke, har nylig utgitt en fotobok med foto av Banksy under arbeid og av de ferdige verkene. Denne bokens førsteopplag ble solgt ut på kort tid. Andreopplaget også. Tredjeopplaget kommer nå i februar, så kanskje det er mulig å sikre seg et eksemplar. Hvis det gjør, kommer det kanskje en oppfølger til dette innlegget. 

lørdag 27. juli 2019

Oslo 100% - del 1

Lett inspirert av lidar-paret Halck//Opsahl samt en pensjonert fotgjenger iverksetter jeg et forsøk på et nytt lite prosjekt. Det er langsiktig prosjekt, så stable frem strandstolen, sprett en flaske med en eller annen form for bobler i, trekk inn magan og sitt ned, så skal jeg tegne og fortelle.

Halck//Opsahl-konstellasjonen har siste året bedrevet lett reisevirksomhet i Oslosfæren der de støvsuger med seg Blå skilt på sin ferd. Det vil si, de løsner ikke akkurat skilta fra veggen og lirker dem forsiktig ned i trillebagen, de dokumenterer fangsten per foto. En slags byornitologer, avdeling Blå skilt. En god plan, man kommer seg litt ut, og får en dose kultur på veien. Det er noen hundre slike blå skilt i byen, og man kan bestille seg en hendig liten bok som kartlegger alle. En slags orientering der selv de mest tungnemme kan finne frem, med litt gåpå-vilje og eget busskort. Ikke at Halck//Opsahl hører til i den klassen der altså, dette er oppegående folk som kan tyde koter og finne himmelretningen uten å måtte spørre i kiosken på hjørnet hele tiden. Det står det respekt av. Det vet jeg, siden jeg selv var på en 5 mils sykkeltur med en sertifisert kartleser nylig, og vi klarte på ingen måte å finne ruta uten utilsiktede sidesprang ut i ukjente deler av geografien.

Dette var ruta vi skulle følge:


Og sånn endte det opp:



Det var kanskje ikke så gæernt, ser jeg nå, men i følge bok skulle den ruta, fra Kjelsås, være rundt 35 kilometer. Det er ca 4.5 km for meg hjemmefra og til starten av ruta, så 9 km ekstra totalt da. Men vi endte ikke på 44 km, men på 51. 7 km ekstra altså, hvor pokker kom de fra? Nuvel.

Den andre inspirasjonen var en pensjonert fyr det sto om i avisa nylig, som hadde gått alle gatene i Oslo. Det hadde han brukt tre år på, men han var altså pensjonert, så hadde bruktbart med fritid.

Så, jeg kunne kopiert opplegget til H//O, og jeg kunne kopiert han fyren. Kompromisset blir å kopiere begge. Men jeg liker bedre å sykle enn å gå, og det går også betydelig raskere, så sånn må det bli. Noen deadline trengs heller ikke, så dette kan ta tid.  3000 gater, det kan vi klare. De graves kanskje jevnlig opp, men de forsvinner ikke. Ikke med det første.

Jeg tenker starte med området innen Ring 1. Da får vi opp turtallet raskt, siden det er lite kupert, og vi kan krøsse ut noen dusin gater på kort tid.

Det er også greit å starte på kjente trakter. Gate 1 ble Anton Scjøths gate, hvor jeg trådte mine barneben. Byner å bli ei STØNN sia. Gamlis!


Jeg bodde ikke her, men det gjorde flere i klassen min på Bolteløkka skole, og i min gate bodde ingen andre unger, så da ble det å labbe hit opp, for å se om det var noe action i gatene. Det var det ofte, det var masser av barn som bodde der da. Da jeg var der i dag så jeg én. Men det er juli, da. I juli sitter unga inne under teppet og håper på regn. Eller speller Fortnite.

Gata er kalt opp etter en departementsmann og redaktør, som bygde STAG oppe på høyden der. Eller, det gjorde han kanskje ikke, men han tok i alle fall initiativ sammen med bankmannen Frølich til å bygge den såkalte Frølichbyen helt i andre enden fra det bildet der. Husene ble tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull, og ble bygd av soltørkede leirblokker for å holde prisen nede. Likevel blei det for dyrt for arbeidsfolka, som måtte bo under trappa, og tjenestegjøre som dørmatte, når fiffen skulle ut eller inn. Fikk ikke som mye som et stag tel takk.

Så gata snevrer inn her til en meters bredde, hvor man kan sykle, men ikke kjøre, før den blir bredere igjen og munner ut i Geitemyrsveien. Det er en snodig greie, og lurer på om det er flere sånne løsninger andre steder i byen. Det skal vi finnut, så følg med!


Anton Schjøts gate på sitt smaleste

Slik ser det altså ut. Det er fortsatt ei gate altså, den blir bred igjen på andre siden.



Dette er del av den såkalte Valleløkken, som eies og driftes av Viggo VALLE! Og her har'n fått satt opp si egen labyrint, hvor folk kan gå seg bort. Sånn har'n vært siden han var barn, da han likte å forvirre folk, og han har vært forbanna på Google siden lenge før de ble stifta.

Jeg skakke ut i Geitemyrsveien, så returnerer og plukker med meg tverrgata von der Lippes gate (2) muligens den eneste i byen som begynner med liten forbokstav. Det hadde'rem ikke råd tel, dem brukte alle penga sine tel autorisering av "von" og "der" i navnet sitt. Jævla fisefine folk. Gata er iaffal oppkalt etter Biskop Jacob von der Lippe, som opprinnelig het Jako med Leppa, og som i 30 år satt på Stortinget og SOV. I våre dager er gata forsøkt oppkjøpt av Anneke von der Lippe, som mislyktes fullstendig i prosjektet, og som hevn fikk bygd en eksakt kopi av hele gata, tre kvartaler bortenfor, tel fortvilelse for dem folka som bor der.

Du må ikke tro alt du leser. Men den gata går iaffal på tvers av Anton Schjøts, og kommer ut i  Vallegata (3). Det er ei fin lita bortgjemt gate, og vi er nære St.Hanshaugen nå, der jeg vokste opp.


Den svinger ikke sånn, ass. Dette er såkalt PA-NO-RA-MA!

Den gata er oppkalt etter Valle gård, som var kloster i middelalderen, og som lå på høyden et sted her, mellom Ullevålsveien og Geitemyrsveien. Altså på St.Hanshaugen? Usikker. I gamle daer var det ikke park der, Haugen var bare en knaus, og det var vår gamle, gode venn banksjef Frølich som først planta noe der. Visste du at det er skytebane inne i St. Hanshaugen? Det var i alle fall det da jeg var liten, og en gang var vi inne der og så oss rundt. Hadde vært artig å tatt en tur inn dit igjen, se om det er noe stas. Kanskje dem lager STAG der.

Vi kommer tilbake til Haugen ved en senere anledning. Før Vallegata er rundet, så er det en tverrgate til, som går tilbake til Anton Schjøts gate. Den må vi ta. Pavels gate! (4)

Jeg må innrømme at selv om jeg husker gata godt, det var her jeg pleide gå opp til Anton S., men jeg har ikke filleste minne om at den gata het Pavels gate. Hva er det for slags navn? Nok en biskop, viser det seg. Skukke tru dem hadde annet å gjøre, biskopa før i tida, enn å labbe rundt og anlegge gater og løkker, over en lav sko. Her skarre væra gate, sa dem, og den ska værra min.

I Pavels gate har'em trær på balkongen

Gata fører lukt opp til Idioten, og for dem som ikke vet hva det er, så er det navnet på ei SKRENT på oppsida av den gamle Veterinærhøgskolen. Litt ubrukelig bakke, litt for kort til å ake, og sabla bratt å labbe opp. Navnet stammer angivelig fra «Anstalt for åndelig abnorme børn», som lå på nersida.

Jaggu hadde'rem ikke HOPPRENN på Idioten i gamle daer! Der sendte'rem alle gærninga, som måtte vise at det bare var sagflis og slo oppi hugu. Det gjorde'rem ved å sette utfor med bakbindtte armer. Turterem ikke å hoppe, så blei dem ansett som normale, og måtte pelle seg vekk i en smekk. 


Dem hoppa høyt i gamle daer, og dem beste rakk å knipse unnarennet på vei ned.

Men her oppe gjør jeg min første bommert. Det viser seg at Pavels gate ikke stopper her, slik en skulle tro, men velter seg nedover venstresida av skrenten, helt ned til Ullevålsveien. Det fikk ikke jeg med meg før jeg så på flyfoto til Google nå nettopp, der det dokkumenteres tel skrekk og varsel:



Så nå må jeg tilbake hit siden da, for å fullføre etappen.  Jaja, erke færi oppi der lell.

Ikke ferdig med Vallegata heller, så triller tilbake dit for siste strekket. Den går forbi dette huset:


Der bodde salige Hindahl, med mora si. Ja, jeg bare antar begge er borte nå, for ellers har'n passert 110, og ikke godt å si hva mora har runda, siden slutten av 1970-tallet, da jeg og flere andre tråkka der.

Hindahl var en pasjonert og pensjonert lærer (tror jeg), som pleide å hyre flere av nabolagets barn til ulike ærend, og stakk til dem no kronestykker i lønn. Det var uskyldige greier, handle på butikken som lå rett ved i Ullevålsveien, gå på Helios som lå på nedsiden av trappa opp til Bolteløkka skole, hvor det nå er sushisjappe, og lignende tjenester.  Vi var flere unger som gikk dit, og tjente litt ekstra lommepenger nå og da. Ikkeno SNUSK. Det nærmeste vi kom, var vel da jeg og Henrik (tror jeg det var) overtalte gamle Hindahl til å la oss tippe fotball for hans penger, mot en liten bonus hvis det ble premie. Det gikk han med på, merkelig nok, for han tok jo hele risikoen. Vi var vel 10-12 år gamle eller så, men fotball hadde vi tydeligvis peil på. Prikka inn en 11-retter, med et ukjent antall 10'ere i bonus. Ble pen pluss i regnskapet for gamle Hindahl, det. Stas.

Nå er vi nederst i Vallegata, og passende nok ved huset som er rett bak der jeg vokste opp, i Colletts gate 35.


Her hendte det rett som det var at jeg tok snarveien over gjerdet der, til det brune huset på nedsiden her, i stedet for den lange veien rundt. Sparte et par minutter på det! Jajamen.

Så, det var dagens etapper. Tre og ei halv gate, det er godt over promillen, det. Detta går som ei drøm.










søndag 27. januar 2019

Mesterskap - en vurdering


Edit, skrevet en sensommerkveld i august 2017: 

I høst er det snart NM i quiz igjen. Denne gangen er vi regjerende mestere, en ny situasjon, og en behagelig en, jeg skal ikke legge skjul på det. Og jeg har tro på at mesterskapet blir MORO igjen på en helt annen måte, nå som det store hinderet er passert. Det ville være moro å vinne igjen nå også så klart, noe de andre lagene som har vunnet før nok vil skrive under på, men som medlem av den klubben kan vi også slappe litt av. Det blir ikke noen kasting av premier i søppelkasser etter å ha blitt slått på målstreken denne gangen, de kan legges i fryseren med de andre hvis vi skulle vinne noen. Vi får se.

Spol frem til januar 2019. Vi vant ikke det året. Det ble sølv, men vi ble klart slått av våre glimrende rivaler El Diablo en el Ojo.  Året etter, i 2018, var vi tilbake på topp igien. Hva skjer i år? Vi får se.

Det jeg i dette lille blogg-comebacket tenkte filosofere litt omkring denne gangen, var hvor høyt på rangstigen et sånt mesterskap - Norgesmesterskapet - i quiz egentlig henger?  Det blir selvsagt litt som å sammenligne epler og romaskiner, en sånn rangering blir kunstig. Men who cares - vi er ikke her for å bedrive FORSKNING heller.  Kunstig it is!

La oss starte med tankesport generelt - det er det mest naturlige, siden quiz jo er en tankesport. Den har en fysisk del aspekt også, man må faktisk skrive inn svarene sine, eller uttale dem, men den biten er minimal, den krever ikke spesielle ferdigheter.  Ikke noe mer enn å flytte brikkene i sjakk.

Hvem er beste primat?


Magnus Carlsen trenger ikke å flytte dem fortere eller mer presist enn motstanderne, når han først har bestemt seg for hvor en brikke skal.  Selv ikke i lynsjakk er dette momentet spesielt viktig, med mindre han velter brikkene og taper tid på den måten. Men han MÅ flytte dem selv. Magnus Carlsen er forresten vår fremste tankesportutøver noensinne - ingen over, ingen ved siden. Han er langt på vei Norges største sportsmann også spør du meg, idrettsutøver om du vil, kanskje gjennom alle tider. Hvem skulle gjøre ham rangen stridig sier du? Tutta? Hun har vunnet to store turneringer i golf siden hun ble profesjonell i 2001. Ikke verst, men kan du si hvilke det var og når det skjedde?  Antagelig ikke med mindre du er veldig golfinteressert. Hun har ikke så mange andre turneringsseire heller, og det er en stund siden sist tror jeg. Og hun er ikke for gammel heller, hun er (litt) eldre enn Roger Federer, og han presterer i en langt mer krevende fysisk sport, og det samme gjør Serena Williams. Hun er ikke en gang i diskusjonen, det er kun fordi hun har spilt inn mye penger.  Det er mye penger i golf, men fordi det er så ørsmå marginer så rår ofte tilfeldigheter, når alle er på et tilstrekkelig høyt nivå. Så mens du har 3 tennisspillere som har dominert fullstendig på herresiden de siste 10 år (minst), har du knapt noen etter Tiger Woods som har gjort noe tilsvarende i golf. De beste golferne er utrolig flinke, men det er MANGE av dem. Om 30 år er Keegan Bradley, Jason Dufner, Martin Kaymer, Shaun Michel, David Toms, alle Major-vinnere i golf på 2000-tallet, nesten som fotnoter i golfhistorien. Hvor mange av de der hadde du hørt om forresten? Jeg kjente til to av dem, og jeg er faktisk litt interessert i golf.  Det er en meget behagelig sport å ha stående på en sen helgekveld, mens spillerne langsomt beveger seg mot mål, eller 18. hull, som det også heter. Mye av grunnen til sportens popularitet, og dermed pengemengde, tror jeg skyldes at det er forholdsvis enkelt å utøve den, for hvermannsen, bare man har penger nok til utstyr og medlemskap. Og så er det dette med handicap, som kan gi en illusjon av at man er veldig god. Det høres bra ut med et ensifret handicap, som om man bare er 8-9 slag bak de beste i verden på en enkelt golfrunde. Det høres mye bedre ut enn at man er to timer bak de beste maratonløperne i verden, men det er jo bare tull. Donald Trump har angivelig et handicap på 2.8, men har du sett ham, eller? Mannen er 60% fett. Minst. Og dessuten kjent som en notorisk juksemaker på golfbanen, som på alle andre områder han involverer seg i. Men si at han reelt sett har 9 handicap da. Han kan likevel ikke komme i nærheten av noen av de tusen beste golferne i verden. Never. 

Bøylegolf


Grunnen til at jeg mener Magnus prestasjoner rager så høyt er hovedsakelig den enorme ekslusiviteten det er å være verdensmester i klassisk sjakk. Magnus er den 16. ubestridte verdensmester i langsjakk. Det har altså bare vært femten før ham, og de har arrangert mesterskapet i 140 år. De delte ut 17 individuelle gullmedaljer bare på herresiden i VM i svømming i 2017, i tillegg til 5(!) stafetter. Bare for herrer.  I tillegg kommer utendørssvømmingen, med noen VM-titler der også, og så har vi VM i kortbane(!). Det mangler bare at de også arrangerte innendørs og utendørs VM på de samme distansene, i ulike bassenglengder. Med litt kreativitet kan man dele ut over 100 VM-titler i året, bare på herresiden.  I boksing har det vært mange, mange hundre verdensmestere opp gjennom tidene. Kanskje tusener, hvis man regner sammen de 4-5 forbundene som hver hegner om sin "eksklusive" VM-tittel. Det er litt som i Dire Straits-sangen: Two men say they're Jesus. One of them must be wrong.  Til sammenligning er også fotball ganske eksklusivt, det kåres noen og tyve hvert fjerde år. Men det er likevel 5-6 per år i snitt. Klassisk sjakk, én i snitt hvert 10. år. Det er eksklusivt, det. I tillegg har det nå kommet til VM-titler i hurtigsjakk og lynsjakk, og et uoffisielt ett i Fischer-sjakk/960-sjakk, men det er likevel temmelig få, i forhold til svømming. Svømming er egentlig helt på trynet, en ting er å konkurrere over ulike distanser, men hvem bryr seg om hvem som er best til å svømme i den fjerde mest effektive stilarten?  Det er tåpelig. Derfor er ikke Michael Phelps prestasjoner for meg så imponerende som det kan virke som. Joda, det er imponerende å være så dominerende som han har vært, men han har hatt temmelig mange flere medaljesjanser enn de fleste andre olympiske idrettsutøvere. Ta bryting. De gutta trener og trener i fire år mellom hvert OL, og så kommer de dit, og hvis de ryker på ett tap, vipps, så er de ute. Fire år til neste gang. See ya! I tillegg er det ikke alltid nok å være best i hjemlandet en gang, hvis forbundet finner ut at de skal sende en annen utøver, og kvoten er ofte bare en utøver per vektklasse. Det har jo skjedd i Norge det, i tae-kwon do for eksempel. Da Trude Gundersen tok sølv i OL i år 2000, så var hun ikke kvalifisert. Den plassen var det Nina Solheim som hadde sørget for. Men hun ble vraket av treneren, som mente hun ikke var mentalt sterk nok til å lykkes i OL, og derfor sendte Gundersen i stedet. Det er vanskelig å argumentere med den avgjørelsen med tanke på resultatet, men hvordan ville du selv reagert på det, hvis dette var et av dine store mål som utøver?  Solheim fikk sjansen åtte år senere, og tok sølv da, så alt i orden, hm? Nei. Da har trenere alt for mye makt, spør du meg. Hvorfor var ikke Petter Northug med i OL i 2006? På grunn av en idiot som meg bekjent fortsatt ikke har innrømmet å ha gjort en feil med denne avgjørelsen. Nuvel, det var en aldri så liten digresjon.

Ny øvelse: 100 meter rygg på landbane


Så, av tankesporter rangerer jeg sjakk som nummer 1. Så kan man jo også rangere de ulike mesterskapene innen hver sport: VM er selvsagt på topp i sjakk. I langsjakk. Men det finnes også et EM, som ikke er spesielt prestisjetungt, fordi de beste ikke stiller opp der. Men det kan snu seg, hvis en eller flere av dem finner ut at de vil prøve å vinne den tittelen. Sånn var det med litt OL i tennis, og først da NBA-stjernene fant ut at de villle delta i OL også i 1992, økte oppmerksomheten og prestisjen enormt. NM i sjakk har jeg inntrykk av er temmelig viktig, selv om Magnus ikke stiller. Så har vi sjakk-OL. For lag, svært viktig. Men de deler også ut individuelle gull, for hvert bord, som er litt mer dodgy. Altså, et lag har en antatt sterkeste spiller, så han spiller på førstebord, og den nest sterkeste på andrebord og så videre. Så han på fjerdebord, som altså er den antatt svakeste på hvert lag, han kan vinne OL-gull i sjakk, uten at de andre på laget hans gjør det, hvis han bare møter overkommerlig nok motstand. Det er litt tøvete. 

Vi har også VM i hurtigsjakk og lynsjakk. Der stiller alle de beste opp, så prestisjen er tung, og mye av det er takket være Magnus Carlsen, som ikke bare stiller opp, men gjør det som en uthungret ulv som ønsker å vinne ALT! Kanskje omtrent lik eller til og med litt mer enn de tidligere sjakk-verdensmesterne som vant VM i perioden hvor det ble avgjort med cup-turneringer, da det var splittelse i sjakkverdenen. Og Magnus vil ha tilbake disse tilstandene, litt uvisst hvorfor, siden de er sterkt preget av tilfeldigheter og dagsform. Du må være god for å vinne så klart, men med bare to partier i hver match, kan du ikke gjøre store feilen før du er ute. Ett trekk under pari, og du er ute, i verste fall. 

Hvor er de norske frimerkene?


Jeg ble forresten Olympisk mester i quiz på denne måten, i en ren cupturnering, hvor ørsmå marginer og tilfeldigheter ble avgjørende. Det var flere ganger på hengende håret at jeg ikke ble slått ut, men den kvelden var Fru Fortuna på min side, og jeg vant. Flaks, men ikke bare flaks, du må ha litt kunnskap i bånn også, når folk som Kevin Ashman er en av motstanderne i finalen. En god del faktisk, men det mesterskapet skal jeg kanskje skrive mer om i en senere bloggpost. 

Så hva er tankesport nummer to etter sjakk? Det vil variere fra land til land. I Japan er det kanskje Go eller Shogi, mens i Thailand og Nigeria er det kanskje engelske Scrabble(!), som er noe av en nasjonaltankesport der. Her hjemme vil jeg utpeke Bridge som nummer 2.  Kortspill, en del tilfeldigheter javisst, men mye dyktighet og ferdigheter også. Og Norge har også hevdet seg der, i det mest prestisjefylte Bridge-mesterskapet av dem alle, Bermuda Bowl, som vi vant i 2007. Konkurransen er knallhard, det er STORT i land som Italia og USA, og det er mye penger i sporten, og de beste er helprofesjonelle spillere. Men penger i seg selv er ikke et annet enn et tegn på at mange driver med noe, det betyr ikke nødvendigvis at det krever spesielle ferdigheter. Men bridge krever ferdigheter. 

En Z til, takk!
Mini-Quiz: hvilket språk benytter dette Scrabble-settet?


Tankesport nummer tre i Norge? Der vil jeg faktisk plassere quiz. Hvor kult ville det ikke være å vinne VM i quiz - og med det være den som (presumptivt) vet mest på planeten? Det er nesten nok til å plassere det foran bridge, men inntil videre lar jeg quiz meget respektfullt være en god nummer 3. Men ja, quiz som kunnskapssport, stiller der. Poker, sier du? Poker er, med respekt å melde, ikke bare tull, men et stykke bak quiz etter min mening. Og grunnen til det er hvor mye tilfeldigheter betyr. Det er ferdigheter i poker, ingen tvil om det. Men disse ferdighetene, sannsynlighetsregningen involvert og en del grunnleggende kunnskap om hva som lønner seg, er relativt enkelt å tilegne seg, at det ikke kan være en avgjørende faktor. Så da koker det ned til bløffeferdigheter, evnen til å lese motstandere og samtidig skjule sine egne "tells" - tegn som hjelper motstanderen til å gjette hva du sitter med. Og disse ferdighetene er så diffuse at flaks utvilsomt blir en faktor før eller siden. Hvor mange pokerspillere har du hørt om? Neppe mange. De deler ut flere titalls (over 70 i 2017) såkalte World Series of Poker bracelets, metallarmbånd som signalisere at man har vunnet en offisiell turnering. Og hvis du går på lista over vinnere, ser du fort at de 74 armbåndene utdelt i 2017 gikk til 72 forskjellige personer. Det var altså bare 2 som maktet å vinne to turneringer, i et gitt år. Selv i golf er det høyere uttelling for de aller beste.  Det betyr ikke at hvem som helst kan ta opp poker, trene et halvt år, og så vinne en slik main event, men .... jo, det betyr faktisk det. Det er fullt ut mulig. Det betyr ikke at det er enkelt, mye spilling og tilegnet erfaring kreves. og stort skjer ikke dette, men det er mulig. Det er ikke mulig i sjakk eller bridge, og det skal mye mer til for at det skal kunne skje i quiz eller Scrabble.  Disse disiplinene krever langt, langt mer av deltagerne.  Jeg vil rangere poker foran VM i Monopol og Stein-saks-papir, men særlig lenger strekker det seg ikke. Mye av årsaken til at poker har blitt så populært, er nettopp det at det er mulig for nesten hvem som helst som dedikerer seg, å nå langt på kort tid. I tillegg til de enorme summene penger som er involvert, så klart.


Eksempel på sport det er mulig å bli god i raskt: Elefantgolf. 


Det er tilfeldigheter i quiz også. I lag-NM 2017 ble vi klart slått av El Diablo en el Ojo. I 2018 vant vi (nesten) like klart. Det var de samme lagkonstellasjonene som stilte begge årene, så da blir det litt tilfeldigheter og at spørsmålssettene passet noen bedre fra det ene året til det andre. I forhold til Diablo hadde vi en fremgang på 15 poeng fra det 2017 til 2018, mens de hadde en like stor tilbakegang. Eller? Rent poengmessig, altså egen totalscore fra 2017 til 2018 hadde de en tilbakegang på hele 25 poeng, mens vi bare tapte 10 poeng. 106-81 mot 98-88.  Det tilsier at det var et par hakk tøffere i 2018, og at det denne gangen passet oss best, men de siste årenes resultater tilsier like mye at det godt kan være de som slår oss med 10 poeng eller mer til høsten, som omvendt. Men vi kan også begge bli slått av Tryggve Grans skiskole, som var omtrent like dominerende i 2015 som våre to lag har vært de siste tre årene. Og det året var det ingen av oss som tok sølv, det gjorde Nerder av Stål, som også helt klart er med i tetdiskusjonen i 2019.  Det finnes også et par andre gode lag i denne diskusjonen, men det ville være en gedigen overraskelse, om et helt ukjent lag skulle dukke opp og banke alle disse i et lag-NM. Som regel er det for folk som ikke har deltatt på dette nivået før, en reality-check av format; selv om man skulle ha dominert sin hjemlige pubquiz i en årrekke, risikerer man å havne 50(!) poeng bak i lag-NM. Det er tøffe tak.




Jeg var nylig og quizzet på en lokal Oslo-pub jeg ikke hadde deltatt på før, med Eskil Åsmul, som var på Lille Planet i 2013, da vi tok bronse i NM. Han har også gull og sølv fra NM i Scrabble, og er således en svært allsidig tankesport-utøver, og jeg har tro på at han kunne gjort det skarpt også i poker-mesterskap om han hadde satset på det, og i Backgammon. Nuvel, han påpekte at jeg var svært opptatt av prosess, i forbindelse med lagquiz. Det stemmer nok, og det henger sammen med at det å kunne ta gode avgjørelser, uten å la seg villede for mye av egne preferanser basert på følelser. Men i stedet bruke resonnering og logikk i de tilfeller man er usikker på hvilket av flere mulige svaralternativ man skal gå for.

Betydningen av god prosess


Jeg vil også med litt fynd kunne hevde at det har vært en viss suksess forbundet med dette fokuset, særlig de siste par årene. En del tilfeldigheter også selvsagt, men det kan i alle fall ikke skade å ha en saklig og god prosess i bånn. Å kunne tone flagg i forhold til et alternativt svarforslag fremfor sitt eget, foretrukne.  Jeg har flere ganger også opplevd å ha gitt meg - med hell - i den forstand at mitt svar jo var galt og det vi valgte riktig, og så få oppleve utsagn av typen "der ser du!" - helt uten hensyn til at jeg faktisk valgte å oppgi mitt gale svarforslag til fordel for det riktige, selv om jeg langt fra var overbevist. Det faktum at jeg da ikke ødela noe ved å insistere på mitt gale svar, jeg vil ha kred for det, ikke kritikk. Jeg har gjort det motsatte også, selvsagt, insistert på det som har vist seg å være et galt svar, og tatt støyten for dette. Men det å kunne gi seg når man ikke er helt sikker, fordi det er nok bevisbyrde som taler i mot ens egne preferanser, det er også en styrke som ikke bør undervurderes. Det å kunne problematisere egne - og andres - svarforslag, både for og i mot, det er en del av det jeg mener er god lagprosess. Og jeg tror man trenger det, for å kunne vinne i konkurranser med små marginer.

EM-vinnere 2018
                                                                     foto: Toril Opsahl



















lørdag 1. april 2017

Shiatsu for begynnere

På Grünerløkka og i det hele tatt mange steder i byen, så kryr det av thaimassasjesalonger. Bittesmå salonger ofte ikke langt fra hverandre. Små, i fall fra utsiden, det kan jo være basketballbane-størrelse saler innafor, hva vet jeg. Men alle har de  passe lite gjennomtenkte fasadevinduer fylt med tepper og døde blomster. Det er merkelig at det finnes et så stort marked for thaimassasje. Eller kanskje ikke, for når du ser en godt voksen kar labbe innom en, klokka halv elleve på lørdag kveld, da vet du at han nok er i overkant stiv i legemet og trenger litt avlastning. 

Massemassasje i Bangkok


Men jeg stoler ikke helt på thailenderne når det gjelder massasje. Hvis jeg vil ha en curry, ja vel, da søker jeg gjerne til uttalte thaisteder, men massasje - nei. Da er det bedre å teste ut skikkelig _japansk_ massasje. Man stoler på japanerne. Når de har bestemt seg for at en aktivitet kan utføres som en kunstform går de inn for saken. Og i løpet av noen få hundre år har skal du se de har utviklet sofistikerte ritualer med tilhørende seremonier før og etter. De overlater ikke saker og ting til tilfeldigheter, japanerne. Og de har _mange_ kunstarter å velge mellom. Eller hva sier du om gyotaku, som er en kunstform der man presser fisk. Presser fisk, ja, har du ikke presset fisk, sier du? Kort fortalt går det ut på å gni fisk på papir med blekk, slik at den setter et avtrykk. What's not to like?  

Skal det være et fisketrykk? Vi har abbor, torsk og laks!

Og hvem andre tenker på å lage akvarium av gamle telefonkiosker? Smarrrrrt!

De kan dette med fisk, japanerne. 
Men hvordan er det med utstrakt kroppskontakt?


På Daikai i Arbins gate i Oslo tilbyr de shiatsu - som altså er japansk og betyr "finger trykking". Shiatsu er en videreutvikling av anma, som så mye annet gammelt i Japan, har sitt utspring fra Kina. Fra gammelt av ble de beste anma-massørene ansett for å være blant de blinde, og denne gruppen fikk et hardt slag etter andre verdenskrig, da General Douglas MacArthur, en tosk av en mann på mange måter, forbød anma-massasjen, og dermed fratok en stor gruppe blinde massører deres levebrød.  

I lokalene i Oslo kommer man inn, melder seg til time, og får utlevert et par tøfler. Så går man på stillerommet og venter på å bli ropt opp. Eller, ropt og ropt, det heter ikke STILLE-rommet for ingenting. Man hviskes opp, og så går man og tar på seg klær. Ja, etter å ha tatt av seg sine egne først da. Det er egne antrekk for de ulike massasjevariantene, og for shiatsu får man en bommulsbukse med tilhørende, kort kjortel. De har også den kinesiske Tui Na-massasjevarianten her, som Anma stammer fra, og begge variantene kan fås som firhendig massasje. Det er ikke spesifisert om det utføres av to personer, eller én, meget spesialtilpasset massør, men for meg for dagen nøyer jeg meg med én massør, til noe jeg antar er tohendig massasje. Kan hende de har enhånds også, men det høres mer ut som en Zen-variant, a la hva er lyden av én hånd som klapper i skogen. De har også en variant som de feilaktig har kalt "Firhendig Fot & Hode/nakke/skulder", som selvfølgelig skulle ha hett "Firhendig hode skulder kne & tå"-  jeg vet ikke helt hva som sviktet der. 

Ur-massøren: firhendig og firfotig


Skift blir man geleidet inn i et rom, og der får man legge seg på noe som ser ut som en tradisjonell massasjebenk med hull i til ansiktet. Så begynner timen. Min massør er en japansk eller kinesisk utseende mann, som ikke snakker norsk men som gir solid inntrykk av å vite hva han gjør. Han går metodisk til verks, og fingerpressingen tar til.  Eller....  Vel, hvis du ser på klassisk, svensk massasje som en sesjon med utstrakt knaing og elting av kroppen, så er førsteinntrykket av shiatsu at her er det mer dytting og trekking som gjelder, godt ispedd rykking og napping. Og trykking, så klart. Først armer og rygg, korsrygg, nakke, fingre. Så bena. Og så er det over på rygg og forsiden får sin dose. Det er i det hele tatt en sesjon som beveger seg fram og tilbake mellom velbehag og ubehag, i rikelig monn. Det er aldri vondt, men når en finger trykkes godt inn mot nervebanen på baksiden av låret, så kjenner du det, det tror jeg nesten jeg kan love. Det er nesten som om noen forsøker å få deg til å sove og våkne plutselig på en og samme tid, og det skjer noe nytt og smått uventet gjennom hele timen. Det er interessant, og det kjennes ganske bra.


Time! Gentlemen! Time!


Den timen går fort. Det er mulig å få enten 60, 90 eller 120 mimutter, og fra lett, medium til sterkt trykk underveis. Jeg har bedt om medium, og det kjennes bra godt til tider det, men jeg hadde tålt enda hardere også. Kanskje neste gang blir det Tui Na-varianten, med ekstra chili. Jeg kunne fint ligget en time til å bli dratt, trykket, dyttet, presset, knadd og på et tidspunkt også banket på. Anbefales, så absolutt. Det koster litt, men så får du også de fine plasttøflene til odel, samt en kopp te som slett ikke var verst til ikke å være kaffe. 890 bols koster spetakkelet for en time, Massør, en runde til, takk! Han etter meg betaler. 




mandag 15. august 2016

Prosjekt OL: del 2

Boksingen er i gang i OL, og allerede i kamp nummer 2 ser vi noe av problemet med kampsporter.  For bare sjelden går disse matchene til knockout, og hvis ikke den gjør, så er det opp til tre underbetalte og mentalt ustabile dommere å avgjøre hvem som var best. I kampen jeg så, møttes en ung jordaner en tung rumener, og jeg skulle akkurat til å myse om at i de tyngste klassene beveger de seg nesten ikke, men står og langer ut slag etter tur, helt til en treffer og blir forfjamset. Bare for å bli vitne til et forrykende oppgjør, hvor rumeneren, som egentlig ikke var så tung, men dette er tungvekt, så han er iaffal over 91 kilo, og da er man tyngst. Det er rart, for i judo er den nest tyngste klassen 100-kilosklassen, og alt over der heter 100+- Her er det 91kg + og hvem var det som fant på det der.  Tosssskk!  Og ja, i judo heter den tyngste klassen, altså 100+, tungvekt, mens i boksing heter den tyngste klassen, altså 91+ - supertungvekt. Logisk, meget logisk.  I bryting er det litt mer rett frem, der heter den tyngste klassen 130 kilo. Til gjengjeld er bryting kanskje den mest urettferdige av alle idretter. Er man ikke helt overlegen, så taper man, ikke på fall, men på dommerinnfall, og vilkårlig dømming. 

Yeees... boxing is my muse...


I alle fall, rumeneren gikk fremover og langet ut slag, og noen av dem traff, og traff hardt, mens den 21-årige jordaneren rygget og rygget, men av og til stoppet han opp og plutselig raste han fremover. Også når han gikk bakover avleverte han slag, og mange av dem traff de også. I siste runde måtte han ta to tellinger, og bortsett fra en liten oppvåkning mot slutten av kampen, i et febrilsk forsøk på å rette opp det lett dårlige inntrykket som var i ferd med å forplante seg, så så det ikke ut til at han hadde så mye mer å stille opp med. Hadde det ikke vært for at ringdommeren minst tre ganger stoppet kampen for å studere kuttet i rumenerens skalle, hadde han neppe stått oppreist kampen ut. Jordaneren altså, ikke ringdommeren, han så ut til å være i god trim, og luntet rundt de to bokserne mens han antagelig lurte på hvor den pizzaen han hadde bestilt var blitt av. Uansett, kampen gikk tiden ut, og det var tid for avregning. Split decision. Og - skulle du sett - to av dommerne hadde jordaneren foran på scorearket. Dermed vant han kampen. Det så det ikke ut til at rumeneren syntes noe særlig om, for han smilte sarkastisk, og ville ikke takke for kampen. Det kan man forstå, for vel var det jevnt, men for meg og størstedelen av den ikke-jordanske delen av publikum så for seg en helt annen vinner av dette oppgjøret. 

Fuck the audience! Fuck the haters!


Jeg ser ikke bort fra at den brasilianske dommeren som på mystisk vis kom frem til hvem som vant, fikk avlevert en diger kurv med minimuffins på hotelldøra si senere på kvelden. Boksedommere er svake for den slags, og hvem liker ikke minimuffins?  Jeg, jeg liker ikke minimuffins. Ikke vanlige muffins heller, muffins er oppskrytt. De duger ikke som kake, har en rar konsistens og ingen glasur. Det finnes en  variant der de har, ikke glasur akkurat, men tykke lag med ganske ekkel krem på toppen. Da kalles det cupcakes og det er ikke noe godt det heller. Muffins og cupcakes er kake like mye som makroner er kjeks, og man ikke tåle dem i lengden. Oppskrytte er de, i alt annet enn i dommerfora, hvor de flaskes opp på den slags. 


...and for excellent refereeing, we award you these cupcakes


Men boksing har en lang OL-historie. Helt siden omtrent 700-tallet før Kristus har digre menn denget løs på hverandre, i begynnelsen med stein, og siden med hansker.  Noen av dem har oppnådd legendestatus, som ungareren Laszlo Papp. På tross av navnet hadde han en kjeve av stål, og den brukte han til å denge løs på motstanderne, av og til supplert med et og annet neveslag. I tre OL på rad banket han opp motstanderne, og til belønning fikk han tre gullmedaljer.  Han slo hardt at han en gang knocket ut en Ford Fiesta med ett eneste slag. Det er nok ikke sant, men det kunne det vært, for Lazslo var så god at han på de 13 kampene i OL han utkjempet, bare tapte en eneste runde. Den aller siste, men det gjorde ikke noe for han vant de to før der også, så gull måtte det bli. Han som vant den ene runden Lazslo (Laszlo? Lazslo??) ble senere profesjonell verdensmester, i lett tungvekt, men Lazlo fikk ikke bli profesjonell. Han måtte bli i Ungarn mens de ventet på at Sovjetunionen skulle invadere og lage kvalm og dårlig stemning igjen. Til gjengjeld har han fått landets største sportsarena oppkalt etter seg. De vet å hedre sine gamle helter, ungarerne.   

Cupcakes? Where?!


Det er forresten ikke helt riktig, for Laszlo fikk faktisk bli profesjonell bokser, som den første fra et land i Østblokken. Han vant Europamestertittelen, men fikk så ikke lov til å utfordre om Verdensmestertittelen, av en eller annen tosket grunn.  Den påståtte grunnen var at det ikke var edruelige sosialistiske prinsipper å bokse for penger, noe de fant ut i 1965, åtte år etter at deres fremste idrettsmann ble profesjonell. Han mente selv at han ville kunnet vinne en fjerde gullmedalje, i OL i Roma i 1960,  men at han ville tjene litt penger. Ikke var han grådig heller - hvor mange biffer kan en mann spise, spurte han. Noen burde ha fortalt ham at man kunne få mer enn biff for penger, men sentimentet er godt, man skal ikke la seg blende av pengene. 


It's not the amount, it's the tempereature!


Men så var det disse boksedommerne, da. De er ikke akkurat uhildet, jeg fant ut det nå, at det allerede har vært en stor skandale med boksedommere i OL, før OL startet. I en artikkel i The Guardian jeg tilfeldigvis kom over, så kommer det fram at en lang rekke av kampene i amatørboksingsmesterskap er fikset, altså at man på forhånd har bestemt hvem som skal vinne. Og boksing har jo en lang og fin tradisjon med den slags, kampfiksing er blitt en sport i seg selv, og utføres på sofistikerte vis. 

Den kanskje mest berømte kampfiksingsskandalen fant sted i 1988 i Seoul, da en av tidenes beste boksere, Roy Jones jr, ble robbet for gullmedaljen til fordel for en lokal helt, Park Si-hun. Mens Jones brøytet unna all opposisjon på sin vei til finalen, så var ikke Park fullt så imponerende, og enkelte observatører mente at han burde tapt alle sine fire kamper før han møtte amerikaneren. Det er jo ikke så godt for oss i dag å si, hvorvidt det var korrupsjon involvert, men det mente i alle fall alle den gangen. Men, vi har, takket være YouTube, muligheten til å faktisk bivåne spetakkelet med egne øyne, og gjøre oss opp en mening om hvordan det hele gikk til. Og heldigvis for deg, det er akkurat det jeg har gjort. 

No gold for me??


Første runde: Jones går på, og er påpasselig til å hoppe litt tilbake, og bedrive kontraboksing hver gang koreaneren prøver seg. Han ser litt bedre ut, gjør Jones, men er slett ikke overlegen, og for det utrente øyet ser det ganske jamnt ut. Det virker som om Jones får inn en del flere treffere, men koreaneren treffer da også?  Med blide asiatiske øyne kan man kanskje se en uavgjortrunde der. Men statistikken sier noe annet. Det går fort, så det er ikke lett å si, men i følge de som har telt, har Roy Jones avlevert 80 slag og truffet med 20. Park har truffet med - 3.  

Runde to: Jones gyver på, han slår, bommer på noen, treffer på noen. Men koreaneren er ingen våt klut, han slår han også. Og det går fort, det er vanskelig å se hva som er treff og hva som bare lager nye hull i lufta, men så må koreaneren ta en stående telling også. Han er truffet, men overhodet ikke rystet virker det som, for han går i til motangrep med en gang, før dommeren trer inn og sier at nå du roe deg litt. Men igjen sier statistikken at Jones slår mest og best. 30 treffere mot 15 for koraeneren.

Runde tre: i starten går koreaneren på aggressivt, han lanserer en tre-fire angrep, treffer på noen slag. Jones virker tilfreds med å sikre ledelsen han garantert har hos dommerne, og danser unna. Men så skifter kampen karakter, kontraboksingen til Roy blir plutselig dødelig, han prikker inn slag hver gang koreaneren våger seg frem over, setter inn treffere nesten som han vil, og så går han på offensiven, overøser koreaneren med harde treff. Og nå kan man høre de amerikanske kommentarorene, etter et særlig hard slag, etterlyse den stående tellingen. Den var kanskje ikke riktig i stad, men nå er det ingen tvil hos dem - "if that isn't a standing eight (count) I don't know what is", men kampen fortsetter.  Men akkurat det er jo ingen ulempe for Jones, det er ingen  fordel for en rystet mann å måtte fortsette å ta i mot slag, en stående telling ville hjulpet koreaneren, ikke skadet ham. Men så våkner koreaneren plutselig til live igjen, han setter i gang en siste spurt, og får inn noen treffere, ser det ut til. Det er for lite for sent, det tror man iaffal, men noen elendig figur har han ikke gjort. Jones har vært best, truffet mest, vært minst like aktiv, og selv om han ikke har vært knusende overlegen, har han vært såpass mye bedre at han skal vinne en relativt klar seier. Men dommerne syns ikke det. De dømmer Park som vinner, med dommerstemmene 3-2.  Jones har truffet med 86 slag, mens Park har blinket inn 32, og det holder til seier, syntes altså tre av dommerne.  Og når man hører breakdownen for poenggivningen blir det enda rarere. De sovjetiske og ungarske dommerne hadde begge Jones som vinner, med det som visstnok var den klare marginen 60-56. Den uruguyanske og marokkanske dommerne hadde Park foran, begge med 59-58, mens den ugandiske dommeren hadde sett 59-59 gjennom sine briller. Uavgjort altså, og hva gjør man da? Jo, da går man til "tie-break", og offensivt er Jones best, defensivt blir han truffet mye mindre, så hva er grunnen da? Det lurer kommentatorene også på, men vi vet jo hva det var, vi vet det. Boksingen er pill råtten, den har alltid vært det, og vil alltid være det. Og Jones fikk Val Barker-trofeet som trøst. Det er en premie til turneringens beste bokser, altså uansett vektklasse. Bra å få det uten å vinne gull. Det var muligens ikke de samme dommerne som bestemte det. Og de to dommerne ble senere utestengt fra sporten på livsstid, for lang og utro tjeneste. 


...but I got me some belts!


Etter Jones-fadesen endret de poengscoringsystemet i OL, og en periode hadde de et dustete system der to av tre dommere måtte trykke "samtidig", innenfor samme sekund muligens, for å registrere et gyldig treff. Hvis du har sett en boksekamp kan du ha fått med deg at det går fort, du kan avlevere 4-5 slag i løpet av ett sekund, hvis du er god. Det systemet var ikke særlig pålitelig, i alle fall virket det helt tilfeldig for oss som satt og så på TV. I det ene øyeblikket et par åpenbare treff, men ingen poeng, i det neste et par korte jabber, og to gyldige treff. Bare tøv hele greia. Nå har de byttet igjen, til det systemet de har i proffboksing, nemlig at hvis en bokser er best i en runde, så vinner han 10-9. Er de jevngode, blir de 10-10. Er en av dem kjempeoverlegen, vinner han runden 10-8. Noen andre varianter finns knapt, da er det antagelig knockout og kampen er over. Ikke et optimalt system, men kanskje bedre enn tidligere. Men i dagens kamp vant jordaneren 29-28 hos to av dommerne, og tapte 28-29 hos den tredje. Jevnt, men han burde nok tapt. 

Tilbake til Phelps.  23 gull totalt, og nå legger han vel opp?  Joda, klart det er imponerende, det er jo helt umenneskelig. Samtidig må man huske på at det er noen spesielle forutsetninger her. Hadde Phelps vært indoneser hadde han ikke tatt ett eneste stafettgull. Forholdene ligger til rette på en eksepsjonell måte, det er to stafetter i fri, en i medley, hauger av sjanser. 

Noen observasjoner fra OL: 
-på 10 000 meter herrer er nesten alle deltagere afrikanere, og har kort-kort hår.
-på 100 meter kvinner har nesten alle utøverne afrikansk opphav, og har langt og TJUKT hår, innsatt med perler, farger og diverse gjenstander. Hårpryden som skal fraktes de hundre meterne veier i snitt en halv kilo. Og alt skal fraktes, det krever en ekstra WATT!



Shelley Ann Fraser Pryce hårpryd, lett plaget av lav og mose


Update: og i natt så vi det, i boksing er dommerne gjennomkorrupte. Jeg så ikke hele, men det så ikke ut til å være noen særlig tvil om hvem som vant kampen i tungvekt på recapen. Den ene, mye høyere bokseren, blir truffer av en rekke harde slag, og han må også i bakken. Han har opplagt tapt. Kommentatorene, jeg, og publikum så det. Men ikke dommerne.  De mente han vant. Gå og skam dere, sa den norske kommentatoren. En av dem heter Thomas Hansvoll og har litt peiling på boksing. Og det er trist, at "alle" vet om korrupsjonen, men ingen gjør noe. Heldigvis er russerne helt frie for doping. Det har IOC sagt, da de overstyrte WADAs anbefaling. Heldigvis har IOC alltid vært uhildet og fri for korrupsjon. Men blir en eneste russer tatt i doping nå bør hele IOC gå av.  

Update 2: Brasil er et drittland. De piper mot Rene Lavillenie når han skal ha sitt siste sprang, for å forsøke å slå den brasilianske overraskelsesmannen som overraskende har tatt ledelsen, og som endte opp med seier. Hei, Brasil, hvor mange Nobelpriser har dere? 1 færre enn Færøyene. 0 altså. Hvis ikke vi skal ta med han briten som var født i Brasil da, da er det likt. Hvordan gikk det i den fotballkampen mot Tyskland i VM på hjemmebane igjen? Aaah, gode minner.  Men det skal Brasil ha, de piper mot russerne også, hele tiden. 

Update 3: Mark Cavendish kjører en konkurrrent RETT ned i banesykling Omnium, rett og slett kjører ham i parketten. Det får ingen konsekvenser. I maratonsvømming ble hun som slo inn til sølv disket - ganske riktig - for å ha forsøkt å drukne konkurrenten under innslaget, men Mark Cavendish slipper unna med sitt juks, og får beholde sin sølvmedalje. Han som endte i gulvet havnet på sykehus. Han kan vente seg et oppgjør med politiet senere i dag, for å ha hindret Mark Cavendish unødig. 


Yes! I got him!


Observasjon: det er så mye dritt i OL at en får helt makk. Må det være sånn? Juks, korrupsjon, doping... vi har ikke sett dopingsakene ennå, men de kommer.  Sånn er idretten. Var det noen som snakket om edel kappestrid, mellom jevnbyrdige utøvere?  Kanskje det blir sånn en gang. Men jeg syns synd på de utøverne, som bruker år av sitt liv på dette her, bare for å bli bortdømt eller utsatt for motstandernes juks, i siste instans. Ikke nok med at man må kjempe mot tidvis dopede motstandere, slår man dem blir man tatt hånd om av dopede dommere.  It's not right.