lørdag 1. april 2017

Shiatsu for begynnere

På Grünerløkka og i det hele tatt mange steder i byen, så kryr det av thaimassasjesalonger. Bittesmå salonger ofte ikke langt fra hverandre. Små, i fall fra utsiden, det kan jo være basketballbane-størrelse saler innafor, hva vet jeg. Men alle har de  passe lite gjennomtenkte fasadevinduer fylt med tepper og døde blomster. Det er merkelig at det finnes et så stort marked for thaimassasje. Eller kanskje ikke, for når du ser en godt voksen kar labbe innom en, klokka halv elleve på lørdag kveld, da vet du at han nok er i overkant stiv i legemet og trenger litt avlastning. 

Massemassasje i Bangkok


Men jeg stoler ikke helt på thailenderne når det gjelder massasje. Hvis jeg vil ha en curry, ja vel, da søker jeg gjerne til uttalte thaisteder, men massasje - nei. Da er det bedre å teste ut skikkelig _japansk_ massasje. Man stoler på japanerne. Når de har bestemt seg for at en aktivitet kan utføres som en kunstform går de inn for saken. Og i løpet av noen få hundre år har skal du se de har utviklet sofistikerte ritualer med tilhørende seremonier før og etter. De overlater ikke saker og ting til tilfeldigheter, japanerne. Og de har _mange_ kunstarter å velge mellom. Eller hva sier du om gyotaku, som er en kunstform der man presser fisk. Presser fisk, ja, har du ikke presset fisk, sier du? Kort fortalt går det ut på å gni fisk på papir med blekk, slik at den setter et avtrykk. What's not to like?  

Skal det være et fisketrykk? Vi har abbor, torsk og laks!

Og hvem andre tenker på å lage akvarium av gamle telefonkiosker? Smarrrrrt!

De kan dette med fisk, japanerne. 
Men hvordan er det med utstrakt kroppskontakt?


På Daikai i Arbins gate i Oslo tilbyr de shiatsu - som altså er japansk og betyr "finger trykking". Shiatsu er en videreutvikling av anma, som så mye annet gammelt i Japan, har sitt utspring fra Kina. Fra gammelt av ble de beste anma-massørene ansett for å være blant de blinde, og denne gruppen fikk et hardt slag etter andre verdenskrig, da General Douglas MacArthur, en tosk av en mann på mange måter, forbød anma-massasjen, og dermed fratok en stor gruppe blinde massører deres levebrød.  

I lokalene i Oslo kommer man inn, melder seg til time, og får utlevert et par tøfler. Så går man på stillerommet og venter på å bli ropt opp. Eller, ropt og ropt, det heter ikke STILLE-rommet for ingenting. Man hviskes opp, og så går man og tar på seg klær. Ja, etter å ha tatt av seg sine egne først da. Det er egne antrekk for de ulike massasjevariantene, og for shiatsu får man en bommulsbukse med tilhørende, kort kjortel. De har også den kinesiske Tui Na-massasjevarianten her, som Anma stammer fra, og begge variantene kan fås som firhendig massasje. Det er ikke spesifisert om det utføres av to personer, eller én, meget spesialtilpasset massør, men for meg for dagen nøyer jeg meg med én massør, til noe jeg antar er tohendig massasje. Kan hende de har enhånds også, men det høres mer ut som en Zen-variant, a la hva er lyden av én hånd som klapper i skogen. De har også en variant som de feilaktig har kalt "Firhendig Fot & Hode/nakke/skulder", som selvfølgelig skulle ha hett "Firhendig hode skulder kne & tå"-  jeg vet ikke helt hva som sviktet der. 

Ur-massøren: firhendig og firfotig


Skift blir man geleidet inn i et rom, og der får man legge seg på noe som ser ut som en tradisjonell massasjebenk med hull i til ansiktet. Så begynner timen. Min massør er en japansk eller kinesisk utseende mann, som ikke snakker norsk men som gir solid inntrykk av å vite hva han gjør. Han går metodisk til verks, og fingerpressingen tar til.  Eller....  Vel, hvis du ser på klassisk, svensk massasje som en sesjon med utstrakt knaing og elting av kroppen, så er førsteinntrykket av shiatsu at her er det mer dytting og trekking som gjelder, godt ispedd rykking og napping. Og trykking, så klart. Først armer og rygg, korsrygg, nakke, fingre. Så bena. Og så er det over på rygg og forsiden får sin dose. Det er i det hele tatt en sesjon som beveger seg fram og tilbake mellom velbehag og ubehag, i rikelig monn. Det er aldri vondt, men når en finger trykkes godt inn mot nervebanen på baksiden av låret, så kjenner du det, det tror jeg nesten jeg kan love. Det er nesten som om noen forsøker å få deg til å sove og våkne plutselig på en og samme tid, og det skjer noe nytt og smått uventet gjennom hele timen. Det er interessant, og det kjennes ganske bra.


Time! Gentlemen! Time!


Den timen går fort. Det er mulig å få enten 60, 90 eller 120 mimutter, og fra lett, medium til sterkt trykk underveis. Jeg har bedt om medium, og det kjennes bra godt til tider det, men jeg hadde tålt enda hardere også. Kanskje neste gang blir det Tui Na-varianten, med ekstra chili. Jeg kunne fint ligget en time til å bli dratt, trykket, dyttet, presset, knadd og på et tidspunkt også banket på. Anbefales, så absolutt. Det koster litt, men så får du også de fine plasttøflene til odel, samt en kopp te som slett ikke var verst til ikke å være kaffe. 890 bols koster spetakkelet for en time, Massør, en runde til, takk! Han etter meg betaler. 




mandag 15. august 2016

Prosjekt OL: del 2

Boksingen er i gang i OL, og allerede i kamp nummer 2 ser vi noe av problemet med kampsporter.  For bare sjelden går disse matchene til knockout, og hvis ikke den gjør, så er det opp til tre underbetalte og mentalt ustabile dommere å avgjøre hvem som var best. I kampen jeg så, møttes en ung jordaner en tung rumener, og jeg skulle akkurat til å myse om at i de tyngste klassene beveger de seg nesten ikke, men står og langer ut slag etter tur, helt til en treffer og blir forfjamset. Bare for å bli vitne til et forrykende oppgjør, hvor rumeneren, som egentlig ikke var så tung, men dette er tungvekt, så han er iaffal over 91 kilo, og da er man tyngst. Det er rart, for i judo er den nest tyngste klassen 100-kilosklassen, og alt over der heter 100+- Her er det 91kg + og hvem var det som fant på det der.  Tosssskk!  Og ja, i judo heter den tyngste klassen, altså 100+, tungvekt, mens i boksing heter den tyngste klassen, altså 91+ - supertungvekt. Logisk, meget logisk.  I bryting er det litt mer rett frem, der heter den tyngste klassen 130 kilo. Til gjengjeld er bryting kanskje den mest urettferdige av alle idretter. Er man ikke helt overlegen, så taper man, ikke på fall, men på dommerinnfall, og vilkårlig dømming. 

Yeees... boxing is my muse...


I alle fall, rumeneren gikk fremover og langet ut slag, og noen av dem traff, og traff hardt, mens den 21-årige jordaneren rygget og rygget, men av og til stoppet han opp og plutselig raste han fremover. Også når han gikk bakover avleverte han slag, og mange av dem traff de også. I siste runde måtte han ta to tellinger, og bortsett fra en liten oppvåkning mot slutten av kampen, i et febrilsk forsøk på å rette opp det lett dårlige inntrykket som var i ferd med å forplante seg, så så det ikke ut til at han hadde så mye mer å stille opp med. Hadde det ikke vært for at ringdommeren minst tre ganger stoppet kampen for å studere kuttet i rumenerens skalle, hadde han neppe stått oppreist kampen ut. Jordaneren altså, ikke ringdommeren, han så ut til å være i god trim, og luntet rundt de to bokserne mens han antagelig lurte på hvor den pizzaen han hadde bestilt var blitt av. Uansett, kampen gikk tiden ut, og det var tid for avregning. Split decision. Og - skulle du sett - to av dommerne hadde jordaneren foran på scorearket. Dermed vant han kampen. Det så det ikke ut til at rumeneren syntes noe særlig om, for han smilte sarkastisk, og ville ikke takke for kampen. Det kan man forstå, for vel var det jevnt, men for meg og størstedelen av den ikke-jordanske delen av publikum så for seg en helt annen vinner av dette oppgjøret. 

Fuck the audience! Fuck the haters!


Jeg ser ikke bort fra at den brasilianske dommeren som på mystisk vis kom frem til hvem som vant, fikk avlevert en diger kurv med minimuffins på hotelldøra si senere på kvelden. Boksedommere er svake for den slags, og hvem liker ikke minimuffins?  Jeg, jeg liker ikke minimuffins. Ikke vanlige muffins heller, muffins er oppskrytt. De duger ikke som kake, har en rar konsistens og ingen glasur. Det finnes en  variant der de har, ikke glasur akkurat, men tykke lag med ganske ekkel krem på toppen. Da kalles det cupcakes og det er ikke noe godt det heller. Muffins og cupcakes er kake like mye som makroner er kjeks, og man ikke tåle dem i lengden. Oppskrytte er de, i alt annet enn i dommerfora, hvor de flaskes opp på den slags. 


...and for excellent refereeing, we award you these cupcakes


Men boksing har en lang OL-historie. Helt siden omtrent 700-tallet før Kristus har digre menn denget løs på hverandre, i begynnelsen med stein, og siden med hansker.  Noen av dem har oppnådd legendestatus, som ungareren Laszlo Papp. På tross av navnet hadde han en kjeve av stål, og den brukte han til å denge løs på motstanderne, av og til supplert med et og annet neveslag. I tre OL på rad banket han opp motstanderne, og til belønning fikk han tre gullmedaljer.  Han slo hardt at han en gang knocket ut en Ford Fiesta med ett eneste slag. Det er nok ikke sant, men det kunne det vært, for Lazslo var så god at han på de 13 kampene i OL han utkjempet, bare tapte en eneste runde. Den aller siste, men det gjorde ikke noe for han vant de to før der også, så gull måtte det bli. Han som vant den ene runden Lazslo (Laszlo? Lazslo??) ble senere profesjonell verdensmester, i lett tungvekt, men Lazlo fikk ikke bli profesjonell. Han måtte bli i Ungarn mens de ventet på at Sovjetunionen skulle invadere og lage kvalm og dårlig stemning igjen. Til gjengjeld har han fått landets største sportsarena oppkalt etter seg. De vet å hedre sine gamle helter, ungarerne.   

Cupcakes? Where?!


Det er forresten ikke helt riktig, for Laszlo fikk faktisk bli profesjonell bokser, som den første fra et land i Østblokken. Han vant Europamestertittelen, men fikk så ikke lov til å utfordre om Verdensmestertittelen, av en eller annen tosket grunn.  Den påståtte grunnen var at det ikke var edruelige sosialistiske prinsipper å bokse for penger, noe de fant ut i 1965, åtte år etter at deres fremste idrettsmann ble profesjonell. Han mente selv at han ville kunnet vinne en fjerde gullmedalje, i OL i Roma i 1960,  men at han ville tjene litt penger. Ikke var han grådig heller - hvor mange biffer kan en mann spise, spurte han. Noen burde ha fortalt ham at man kunne få mer enn biff for penger, men sentimentet er godt, man skal ikke la seg blende av pengene. 


It's not the amount, it's the tempereature!


Men så var det disse boksedommerne, da. De er ikke akkurat uhildet, jeg fant ut det nå, at det allerede har vært en stor skandale med boksedommere i OL, før OL startet. I en artikkel i The Guardian jeg tilfeldigvis kom over, så kommer det fram at en lang rekke av kampene i amatørboksingsmesterskap er fikset, altså at man på forhånd har bestemt hvem som skal vinne. Og boksing har jo en lang og fin tradisjon med den slags, kampfiksing er blitt en sport i seg selv, og utføres på sofistikerte vis. 

Den kanskje mest berømte kampfiksingsskandalen fant sted i 1988 i Seoul, da en av tidenes beste boksere, Roy Jones jr, ble robbet for gullmedaljen til fordel for en lokal helt, Park Si-hun. Mens Jones brøytet unna all opposisjon på sin vei til finalen, så var ikke Park fullt så imponerende, og enkelte observatører mente at han burde tapt alle sine fire kamper før han møtte amerikaneren. Det er jo ikke så godt for oss i dag å si, hvorvidt det var korrupsjon involvert, men det mente i alle fall alle den gangen. Men, vi har, takket være YouTube, muligheten til å faktisk bivåne spetakkelet med egne øyne, og gjøre oss opp en mening om hvordan det hele gikk til. Og heldigvis for deg, det er akkurat det jeg har gjort. 

No gold for me??


Første runde: Jones går på, og er påpasselig til å hoppe litt tilbake, og bedrive kontraboksing hver gang koreaneren prøver seg. Han ser litt bedre ut, gjør Jones, men er slett ikke overlegen, og for det utrente øyet ser det ganske jamnt ut. Det virker som om Jones får inn en del flere treffere, men koreaneren treffer da også?  Med blide asiatiske øyne kan man kanskje se en uavgjortrunde der. Men statistikken sier noe annet. Det går fort, så det er ikke lett å si, men i følge de som har telt, har Roy Jones avlevert 80 slag og truffet med 20. Park har truffet med - 3.  

Runde to: Jones gyver på, han slår, bommer på noen, treffer på noen. Men koreaneren er ingen våt klut, han slår han også. Og det går fort, det er vanskelig å se hva som er treff og hva som bare lager nye hull i lufta, men så må koreaneren ta en stående telling også. Han er truffet, men overhodet ikke rystet virker det som, for han går i til motangrep med en gang, før dommeren trer inn og sier at nå du roe deg litt. Men igjen sier statistikken at Jones slår mest og best. 30 treffere mot 15 for koraeneren.

Runde tre: i starten går koreaneren på aggressivt, han lanserer en tre-fire angrep, treffer på noen slag. Jones virker tilfreds med å sikre ledelsen han garantert har hos dommerne, og danser unna. Men så skifter kampen karakter, kontraboksingen til Roy blir plutselig dødelig, han prikker inn slag hver gang koreaneren våger seg frem over, setter inn treffere nesten som han vil, og så går han på offensiven, overøser koreaneren med harde treff. Og nå kan man høre de amerikanske kommentarorene, etter et særlig hard slag, etterlyse den stående tellingen. Den var kanskje ikke riktig i stad, men nå er det ingen tvil hos dem - "if that isn't a standing eight (count) I don't know what is", men kampen fortsetter.  Men akkurat det er jo ingen ulempe for Jones, det er ingen  fordel for en rystet mann å måtte fortsette å ta i mot slag, en stående telling ville hjulpet koreaneren, ikke skadet ham. Men så våkner koreaneren plutselig til live igjen, han setter i gang en siste spurt, og får inn noen treffere, ser det ut til. Det er for lite for sent, det tror man iaffal, men noen elendig figur har han ikke gjort. Jones har vært best, truffet mest, vært minst like aktiv, og selv om han ikke har vært knusende overlegen, har han vært såpass mye bedre at han skal vinne en relativt klar seier. Men dommerne syns ikke det. De dømmer Park som vinner, med dommerstemmene 3-2.  Jones har truffet med 86 slag, mens Park har blinket inn 32, og det holder til seier, syntes altså tre av dommerne.  Og når man hører breakdownen for poenggivningen blir det enda rarere. De sovjetiske og ungarske dommerne hadde begge Jones som vinner, med det som visstnok var den klare marginen 60-56. Den uruguyanske og marokkanske dommerne hadde Park foran, begge med 59-58, mens den ugandiske dommeren hadde sett 59-59 gjennom sine briller. Uavgjort altså, og hva gjør man da? Jo, da går man til "tie-break", og offensivt er Jones best, defensivt blir han truffet mye mindre, så hva er grunnen da? Det lurer kommentatorene også på, men vi vet jo hva det var, vi vet det. Boksingen er pill råtten, den har alltid vært det, og vil alltid være det. Og Jones fikk Val Barker-trofeet som trøst. Det er en premie til turneringens beste bokser, altså uansett vektklasse. Bra å få det uten å vinne gull. Det var muligens ikke de samme dommerne som bestemte det. Og de to dommerne ble senere utestengt fra sporten på livsstid, for lang og utro tjeneste. 


...but I got me some belts!


Etter Jones-fadesen endret de poengscoringsystemet i OL, og en periode hadde de et dustete system der to av tre dommere måtte trykke "samtidig", innenfor samme sekund muligens, for å registrere et gyldig treff. Hvis du har sett en boksekamp kan du ha fått med deg at det går fort, du kan avlevere 4-5 slag i løpet av ett sekund, hvis du er god. Det systemet var ikke særlig pålitelig, i alle fall virket det helt tilfeldig for oss som satt og så på TV. I det ene øyeblikket et par åpenbare treff, men ingen poeng, i det neste et par korte jabber, og to gyldige treff. Bare tøv hele greia. Nå har de byttet igjen, til det systemet de har i proffboksing, nemlig at hvis en bokser er best i en runde, så vinner han 10-9. Er de jevngode, blir de 10-10. Er en av dem kjempeoverlegen, vinner han runden 10-8. Noen andre varianter finns knapt, da er det antagelig knockout og kampen er over. Ikke et optimalt system, men kanskje bedre enn tidligere. Men i dagens kamp vant jordaneren 29-28 hos to av dommerne, og tapte 28-29 hos den tredje. Jevnt, men han burde nok tapt. 

Tilbake til Phelps.  23 gull totalt, og nå legger han vel opp?  Joda, klart det er imponerende, det er jo helt umenneskelig. Samtidig må man huske på at det er noen spesielle forutsetninger her. Hadde Phelps vært indoneser hadde han ikke tatt ett eneste stafettgull. Forholdene ligger til rette på en eksepsjonell måte, det er to stafetter i fri, en i medley, hauger av sjanser. 

Noen observasjoner fra OL: 
-på 10 000 meter herrer er nesten alle deltagere afrikanere, og har kort-kort hår.
-på 100 meter kvinner har nesten alle utøverne afrikansk opphav, og har langt og TJUKT hår, innsatt med perler, farger og diverse gjenstander. Hårpryden som skal fraktes de hundre meterne veier i snitt en halv kilo. Og alt skal fraktes, det krever en ekstra WATT!



Shelley Ann Fraser Pryce hårpryd, lett plaget av lav og mose


Update: og i natt så vi det, i boksing er dommerne gjennomkorrupte. Jeg så ikke hele, men det så ikke ut til å være noen særlig tvil om hvem som vant kampen i tungvekt på recapen. Den ene, mye høyere bokseren, blir truffer av en rekke harde slag, og han må også i bakken. Han har opplagt tapt. Kommentatorene, jeg, og publikum så det. Men ikke dommerne.  De mente han vant. Gå og skam dere, sa den norske kommentatoren. En av dem heter Thomas Hansvoll og har litt peiling på boksing. Og det er trist, at "alle" vet om korrupsjonen, men ingen gjør noe. Heldigvis er russerne helt frie for doping. Det har IOC sagt, da de overstyrte WADAs anbefaling. Heldigvis har IOC alltid vært uhildet og fri for korrupsjon. Men blir en eneste russer tatt i doping nå bør hele IOC gå av.  

Update 2: Brasil er et drittland. De piper mot Rene Lavillenie når han skal ha sitt siste sprang, for å forsøke å slå den brasilianske overraskelsesmannen som overraskende har tatt ledelsen, og som endte opp med seier. Hei, Brasil, hvor mange Nobelpriser har dere? 1 færre enn Færøyene. 0 altså. Hvis ikke vi skal ta med han briten som var født i Brasil da, da er det likt. Hvordan gikk det i den fotballkampen mot Tyskland i VM på hjemmebane igjen? Aaah, gode minner.  Men det skal Brasil ha, de piper mot russerne også, hele tiden. 

Update 3: Mark Cavendish kjører en konkurrrent RETT ned i banesykling Omnium, rett og slett kjører ham i parketten. Det får ingen konsekvenser. I maratonsvømming ble hun som slo inn til sølv disket - ganske riktig - for å ha forsøkt å drukne konkurrenten under innslaget, men Mark Cavendish slipper unna med sitt juks, og får beholde sin sølvmedalje. Han som endte i gulvet havnet på sykehus. Han kan vente seg et oppgjør med politiet senere i dag, for å ha hindret Mark Cavendish unødig. 


Yes! I got him!


Observasjon: det er så mye dritt i OL at en får helt makk. Må det være sånn? Juks, korrupsjon, doping... vi har ikke sett dopingsakene ennå, men de kommer.  Sånn er idretten. Var det noen som snakket om edel kappestrid, mellom jevnbyrdige utøvere?  Kanskje det blir sånn en gang. Men jeg syns synd på de utøverne, som bruker år av sitt liv på dette her, bare for å bli bortdømt eller utsatt for motstandernes juks, i siste instans. Ikke nok med at man må kjempe mot tidvis dopede motstandere, slår man dem blir man tatt hånd om av dopede dommere.  It's not right. 








lørdag 13. august 2016

Prosjekt OL: del 1

Det er på tide å drodle litt om OL: OL har trengt seg på i en god uke nå, og jeg påtar meg oppgaven å gjøre en vurdering av fenomenet, på godt og vondt. 


TM my ass. The Olympics belong to EVERYBODY!


Da jeg var liten, ganske så liten, iaffal en god del mindre i dag, og ikke hadde antatt kroppsform som en litt oppblåst kakkelovn, så var jeg på den tiden ikke det minste interessert i idrett. Overhodet ikke. Opptil samtlige idrettsarrangement på 1970-tallet gikk meg like hus forbi som en Monopolspiller som bare har igjen skillemynt. De kunne hoppet en Fosbury Flop over hodet mitt uten at jeg hadde reagert.


Før Dick Fosbury kom på banen med sin Flop 
var det stilen til Petter Saksehopp som dominerte.


Mens alle andre glante på sportssendinger satt jeg hjemme i Colletts gate og bladde i tegneserier til den store gullmedaljen. Alle lommepengene mine gikk med til det, og hver lørdag tok jeg spaserturen ned til en bruktbutikk for tegneserier i Torggata, omtrent midtveis mellom Osterhausgate og Bernt Ankers gate lå den, og der tilbrakte jeg mang en lykkelig time mens jeg bladde gjennom bunkene av brukte Donald-blader, Fantomet, Sølvpilen, Tex Willer-pocketer og Asterix.  

Popquiz! Hvilket land kom serien fra, og hvem lagde Tex Willer?*


Mange av disse bladene har jeg faktisk ennå. De er nok ikke lenger i så god stand, der de ligger og mugner stappet inn i 80-talls plastposer nede i kjelleren. Der havnet de for snart fem år siden da jeg endelig fikk egen kjeller, eller bod i den da. I mellomtiden har de ligget 25 år på loftet til tante og onkel på Årnes. Snille tante og onkel fikk ikke benyttet deler av loftet sitt på over to tiår, siden over 3000 tegneserier krevde den plassen. De måtte bygge anneks for å få plass til ting som krevde utstrakt lagring.   Snillheten skyldes nok også at begge to er bibliotekarer med innebygd forståelse for langsiktig lagring av lesbare enheter, også når det kommer til den mer folkelige sorten.  

Kid heaven..


Iaffal, sport var ikke et tema som opptok meg i noen grad som helst.  Jeg var omtrent like interessert i det som i hedgefund-virksomhet. OL 1976, VM i fotball 1978 og samtlige andre mesterskap og serieavviklinger passerte i revy uten at noen var hjemme for å betrakte spetakkelet.  Min sportslige oppvåkning var sen, men kraftig.  For vinteren 1980 skjedde det noe. Jeg befant meg i Alta, for det måtte man i blant, ettersom ens besteforeldre av en eller annen grunn på 1940-tallet  besluttet å lokalisere seg der.  Det er skau der nå, og det var neppe mindre av den på 1940-tallet, da bestefar med egne hender og føtter spikret sammen et helt hus der.  Og der, en vakker dag i andre etasje i huset han bygget , sikkert en eller annen gang i februar, forsto jeg plutselig at det var OL. 


Popquiz! Hvor skulle sommer-OL 1916 ha gått? **



Jeg var nok ikke alene om den innsikten, eller kanskje tvert i mot (?), for avisene var fulle av oppslag, om arrangementet og om nordmenn i aksjon og hvorfor det gikk galt med dem. Og plutselig, før jeg visste ordet av det, var jeg interessert i sport. Og siden har det gått slag i slag, OL etter OL, VM etter VM, til og med NM og kretsmesterskap. Jeg så alt, leste alt. Med uforklarlig patriotisk glød fulgte jeg nordmenn i mesterskap, uansett sport. Jeg visste at Svein Arne Strøm var en mester i bowling, og Rune Andersen var i toppskiktet i skiballett.  Ingen sport var for liten, så lenge det var en nordmann i aksjon. Og av og til vant noen av dem også.  Det var nokså sjelden, for på 1980-tallet var vi ikke særlig gode i noe som helst. Det var typisk norsk å tape, og det gjorde vi i monn.  Steroidiserte russere og øst-tyskere gjorde som regel opp mellom seg eller mot bloddopede finner og ærlige svensker. For svenskene dopet seg ikke, men de hevdet seg likevel, gjennom lagmoral og iskald konsentrasjon. Stenmark og Borg, Thomas Gustafsson og Thomas Wassberg, de viste hvordan man kunne beseire hele Østblokken gjennom kløkt og sinnsro,  hentet fra dypet av de mest inngrodde svenske skoger. 

Øyeblikksbilde fra svensk storby på 1980-tallet


Vi lærte av svenskene, men det tok sin tid. På TV-sendingene gjennom det meste av 80-tallet kunne man se utlendingene passere sjekkpunkter til stadig nye bestetider underveis i langrennsløp, mens de norske sidekommentatorenes utrop "-hvor blir det av nordmannen??" runget over eteren, igjen og igjen.  Men til slutt kom nordmennene, i form av Vegard Ulvang og Bjørn Dæhli og sammen gjorde de svenskene møre. Mørere og mørere ble svenskene av de norske hurtigtotgene, helt til Thomas Alsgaard gjorde en treretters kålsalat av Jørgen Brink i VM i Val di Fiemme på sisteetappe på stafetten i 2003.  Brink ble så grundig saltet og syltet at han sluttet med langrenn og ble skiskytter, og siden har svenskene aldri vært de samme. Det er ikke helt sant det heller, for Brink vendte tilbake til langrennsporten, begynte å gå langløp og vant Vasaloppet tre år på rad, sist i 2012. Det er ikke dårlig det. Og fortsatt er svenskene en langt større idrettsnasjon enn vi noensinne har vært. De har Jan-Ove Waldner, Bjørn Borg, Sarah Sjöström og Zlatan.  Men vi har Magnus Carlsen. Å ha Magnus Carlsen er omtrent som å ha Usain Bolt. 


Magnus Carlsen: moteikon


Men altså, siden 1980 har sportskunnskapene mine vært solide, og i quiz-VM har jeg plassert blant topp 4 av de norske deltagerne i kategorien Sport hvert år siden 2008. Jeg ville ikke vunnet NM i sportsquiz individuelt, men har solide nok kunnskaper til å kunne være med på et lag som kunne kjempet om en lagtittel, hvis muligheten bød seg. Så jeg gir meg lov til å skrive litt om OL. 

Så, Rio altså. Jeg har fått se noen opptak av highlights av judofinalene.  Judo er ingen dårlig aktivitet, utøverne av den sporten kan legge deg i bakken før du vet ordet av det, og de kan kvele deg med jakkeslagene dine og kaste deg flere meter gjennom luften, før du lander fortumlet et sted et stykke unna hvor du ikke  hadde den minste forutanelse om at du kom til å befinne deg like før.  Judo er badass.

Judoutøverne har skikkelige skills. Det er det ingen tvil om.  De bare kvier seg for å bruke dem, i alle fall i OL. Der står de gjerne og kjenner litt på hverandre, river litt i drakta til motstanderen og ser generelt ut til at de egentlig ville være et helt annet sted. Kjempe vil de i hvert fall stort sett ikke, det er slitsomt. Men de har skills altså, og de kan hevde seg mot andre kampsportsutøvere, med betydelig bravur, noe judokaen Ronda Rousey gjorde i MMA (Mixed Martial Arts for komplett uvitende), hvor hun hamlet opp med alle konkurrenter og sendte dem hodestups i bakken før hun låste en arm eller kne eller albu og vred og vrengte på alle leddene i nærheten hun kunne få tak på, helt til motstanderen klynket av smerte og tryglet om at hun måtte stoppe. Ronda var uovervinnelig og ble avbildet på coveret til dataspill og spilte i filmer som The Expendables 3 og Fast & Furious 7, og var sportens bad girl og verdens desidert mest berømte judoka. Så sent som i mai 2015 ble hun av Business Insider kåret til planetens mest dominante sportsutøver, foran folk som LeBron James, Serena Williams, Christiano Ronaldo, Novak Djokovic, Katie Ledecky og Usain Bolt. Ingen over, ingen ved siden. Helt til hun ble knocket ut i en tittelkamp et halv år senere, av en bokser. Så rystet ble hun, at hun fortsatt ikke har vist noe videre ønske om å vende tilbake i ringen med det første. 

Det er det gode sjanser for at hun antagelig gjør, og i mellomtiden har bokseren og Rondas overkvinne, Holly Holm, som i bokseringen har både tapt for og vunnet over en fransk dame som Cecilia Brækhus satte til veggs i 2012 og siden ikke har bokset mot noen, somlet bort tittelbeltet igjen, til en bryte- og jiujiutsi-dame. Og siden har hun også mistet beltet videre, til en brasiliansk dame. Alle slår alle i MMA.   

Det er forresten bare to vektklasser for kvinner i UFC (Ultimate Fighting Championships for komplett uvitende), lettvekt og kjempelettvekt. Det betyr at det ikke er plass til den antagelig verste dama på planeten. Hun heter Gabi Garcia og kan sees her:

Gabi Garcia - cover in fear!


Det er hun som står til høyre der. Han til venstre heter Wanderlei Silva og er en legende i MMA-kretser. Han kjemper i lett-tungvekt. Hun er en god del større, og går på en diett utelukkende bestående av blå og gule piller, ispedd noen utvalgte hestesprøyter av ulik størrelse.  Wanderlei er redd for at hun skulle gå tom for piller, og spise ham også, det ser man tydelig på ansiktsuttrykkene deres. 

Gabi er for stor for UFC, men hun får lov å kjempe i åpen klasse i jiu-jiutsi. Her er et annet bilde av henne.  


I eeeatt yoooouu....


Men under alle musklene er det faktisk en dame, og Gabi har visstnok spadd henne frem nå. Her er et før - etter bilde, og slik ser hun altså ut nå.


Me Hulk! - Puny human!



En brukbar forandring der, kan vi nok si. Tilbake til Ronda Rousey, for Ronda er en ekte judoka, hun har vært med i OL; og hun har til og med medalje derfra. I 2008 i Beijing tok hun bronse, og det er bra, men ikke så bra som en bronsemedlaje i andre idretter. For i judo har de større sjanser enn de fleste andre til å vinne bronsemedalje. De deler nemlig ut to. Ingen vet hvorfor, men det arrangeres altså én gullfinale, og to bronsefinaler. De to vinnerne av bronsefinalen kan visst ikke møte hverandre for å gjøre opp om bronsen, de kan ikke det. Så to medaljer der altså.  I alle fall, hun som slo Ronda i OL tapte igjen for en japansk judoka, som vant klassen i både 2004 og 2008. Antagelig ville den japaneren hamlet greit opp med de fleste av dagens kvinnelige MMA-utøvere, men da må hun kunne tåle å få en på trynet. Det er det ikke alle som gjør. En som gjør det, er Cecilia Brækhus, og det var jo vært spekulert i om hun skal prøve seg i MMA. Det vil i så fall være en stund til, for i MMA må man kunne forsvare seg ikke bare mot slag og spark, men også mot nedtagninger. For havner du først på rygg, er boksing ikke lenger så effektivt, og kan du ikke forsvare deg liggende, havner gjerne armer og knær i vinkler de normalt ikke trives i, og da er det få muligheter for comeback. Jeg tviler på at vi får se Cecilia i The Octagon med det første. 

Av sikkerhetsgrunner er kamparenaen
 i UFC åttekantet


Men vi snakket om judo, ja, tro ikke at jeg har glemt det.  Du og jeg ville levnes små sjanser mot en dreven judoka, kanskje hadde vi klart å holde oss oppreist i ti sekunder, men så bærer det av gårde gjennom luften eller via hoftesving retning nedover, hardt. Judokaer er bad boys & girls, de lar seg ikke pille på nesen. Og den verste av dem alle er franske Teddy Riner. Han stiller i tungvekt, og vant VM første gang i 2007, da han var 20 år gammel. I judo har man VM annet hvert år, og Teddy har vunnet alle mesterskapene i sin klasse, og var førstemann til å vinne tittelen fem ganger. Siden har han vunnet den to ganger til, selvsagt også rekord.  Teddy er ikke en mann du ville møtt i en forlatt bakgate, Teddy ville hakket mat av deg, hvis han følte for det. Ikke at han har sånne anlegg altså, men bare vit at han kunne mathakke deg, hvis han ville. Teddy er judoens Aleksander Karelin. 


Du kødder ikke med Teddy


I 2016 var Teddy favoritt igjen, og innfridde denne gangen også. Men denne gangen ikke fordi han scoret flere poeng enn motstanderen, for kampen endte 0-0, og da vet ikke judofolka het hva de skal ta seg til. De kunne fortsatt kampen helt til noen scorte, slik de gjør i andre idretter, men i judo er ikke det lov. Derfor lar de en dommer bestemme hvem som vant, og slik blir det kontroverser av. I 2010 nektet Teddy å trykke hånden til en motstander han tapte for etter en tilsvarende dommeravgjørelse, fordi han mente han ble robbet. I årets OL ble han ikke robbet, og vant kampen fordi dommerne syntes han var penest, eller kanskje de faktisk hadde en vektig begrunnelse, hvem vet, men for alle andre er 0-0 uavgjort, og ingen har vunnet.  Men Teddy protesterte ikke denne gangen.  Pyse. 

Av og til skjer det noe i judo også


Det er mye tåpelig i judo. De har vektklasser som lettvekt, halv-lettvekt, og ekstra-lettvekt. Det er toskete. Hva er galt med bantam- og weltervekt? Alle forstår hva det er, og hva som er tyngst, det er jo helt innlysende. Eller kanskje ikke, og mulig judo er inne på noe her. Det høres tosket ut med halvtungvekt, men det er vel et poeng der også. Man kan sikkert kalle det lett-tungvekt, noe som er relativt dustete i seg selv, hvordan blir man lett-tung lissom, men man kan i alle fall ikke kalle det lett-lettvekt, der går grensen. Og det har judofolka innsett og skapt et slags mellomrom hvor de kan få fred en stakket stund. Selv stiller jeg vektklassen "stabilt sideleie", men jeg forsøker å bevege meg nedover, til klassen "tung oppakning" med håp om å nå "mellomtung karavane" om ikke så lenge. 


Vektklasser i boksing er fullstendig logisk oppbygd: bantam er opprinnelig en type høns, 
og derfor er bantamklasse lettere enn fjærvekt, fordi fjær uhm, øhrm.. er tunge. 


Det andre tåpelige i judo er at de ikke har én bronsefinale. De har to, og det er de to tapende semifinalistene som møter den beste av de som ble slått ut før dem igjen. En vanlig løsning på dette problemet er å la de to tapende semifinalistene møte hverandre i stedet, men den muligheten har visst ikke slått judofolka ennå. Man blir fort litt omtåket når man bedriver kampsport. Fire medaljer i stedet for tre er jo dessuten topp, siden nesten alle andre må nøye seg med tre. Og her gjelder det å være kreative, for å kunne øke medaljefangsten. Best i klassen i så måte er svømmerne, som har supplert øvelsene sine med ulike stilarter, slik at Michael Phelps ligger rett bak Sør-Afrika på all-time medaljestatistikken, og foran Etiopia. Etiopia! - med alle sine langbente løpere, har ikke klart å vinne fler, men så er de da heller ikke like kyniske som svømmefolka. I løping må man løpe rett frem, det er ingen som konkurrerer i OL mens de løper baklengs, ei heller mens de har armene rett ut til siden og løper som et fly, eller sidelengs eller med samlede ben. Det burde friidrettsfolka ha skjønt, at her er det mange totalt uuttnyttede muligheter, men siden Paavo Nurmi og Carl Lewis holdt på, har de nok trodd  at det var rikelig med medaljemuligheter for en enkelt utøver. Men de blir jo som rene amatører å regne mot svømmerne. 

Dette er forresten Ragnhild Myklebust. Hun har 22 gullmedaljer i OL - akkurat like mange som Phelps til nå.   

Gull er gull!


Hvor imponerende er det egentlig, de til nå 22 gullmedaljene til Phelps? Vel, hvis man ser på de stilartene hvor man faktisk svømmer raskest, altså i crawl/frisvømming, så sitter han igjen med ett enslig gull, individuelt. Det var på 200 meter fri, i OL i Beijing i 2008. Alle andre er enten i en av de utallige stafettene, eller i tulleøvelser som butterfly eller bryst, som ikke går like raskt som crawl, men som er artig å holde på med hvis man er rask, men ikke like rask som de aller raskeste og likevel har lyst til å være med og delta. Litt som kappgang.  Men ett reelt gull, det har han. Og 21 som vel egentlig hører mer hjemme i Paralympics, som er arenaen for de som konkurrerer med handicap.   Tar vi med frisvømmingstafettene har han fremdeles fler gull enn Colombia, ett land med nesten 50 millioner innbyggere. Den kanskje mest berømte idrettsutøveren fra Colombia gjennom tidene, het Andrés Escobar, var fotballspiller, og ble myrdet i 1994 etter VM, fordi han lagde selvmål i en kamp mot USA. Det er ikke greie kår for sportsfolk i Colombia. Og Lance Armstrong er fortsatt god for millioner av dollar.  Det er ikke rettferdig, på noen som helst måte. 




Det er vel rett før de innfører vektklasser i svømming også, slik at det kan deles ut flere hundre gull i neste OL, i det som er idrettens svar på inflasjonsdrevet aktivitet. Det er jo ingenting i veien for å innføre enda flere stilarter. Undervannsvømming. Sidelengs svømming. Undervanns ryggsvømming. I tillegg til butterfly kan man ha snake, hvor man åler seg gjennom vannet, uten å bruke armene. Det er bare crawlsvømmerne som svømmer raskt, alle andre driver med en eller annen variant av kappgang. Og Michael Phelps har kanskje flere gull i sommer-OL enn Østerrike, men han har aldri vært, og kommer aldri til å bli, verdens raskeste svømmer, bortsett fra den ene gangen på 200 meter.   Og status som forbilde er ikke akkurat ubesudlet det heller. Mannen har to ganger blitt arrestert - og dømt - for fyllekjøring. Sist gang i 2014. Hvert 53. minutt dør det en person i USA som følge av fyllekjøring. Det er ikke spøk, dette. Og blir man arrestert for andre gang, så har man antagelig ikke innsett alvoret i det man holder på med i særlig stor grad. Michael Phelps er en bedriten fyllekjører, kom ihåg det, når du ser ham smile på TV. Kom ihåg det. 


Fyllekjører


Og judofolka må ta seg sammen.Og hvorfor er de med, i det hele tatt egentlig? Jeg mener ikke at de i utgangspunktet ikke skulle få lov til å delta, men hvorfor er de der, mens karatefolka ikke er der, ei heller jiujiutsi, kungfu, kickboksere eller muy thai-utøverne?  Det virker urettferdig og litt tilfeldig. I dag har tae-kwon do fått plass, men det tok mange år, så hva er greia her egentlig? Hvorfor er kappgang og moderne femkamp fortsatt programmet, og trenger vi fotball der? Fotball klarer seg utmerket uten OL, faktisk de som klarer seg BEST, VM der er større enn alt annet og trenger ikke OL, men i stedet er de der, og tar opp plass,  og gjør seg til med tilfeldige aldersgrenser og regler om et antall "overårige" spillere på hvert lag. I alle fall gjorde de det. De har muligens kommet seg igjen nå, men det er fortsatt ingen som bryr seg om fotball i OL. Spør du 100 folk på gata om hvilket land som vant VM i fotball i 2010 tror jeg du vil få en god del som husker Spania fra da, men spør du om hvilket land som vant OL i 2012 i samme sport, tipper jeg det ikke vil tikke inn mer enn to-tre rikige svar en gang. Maks. ***   

Vel, de får holde. Det er ganske mye som er tosket ved OL, men det mye som er moro også! Mer om det siden. Kanskje. 







SVAR POPQUIZ:


* Gian Luigi Bonelli
** Berlin
** Mexico

fredag 22. juli 2016

Heliks kaffeinstitutt og ferieplanlegger: del 1

Jasså. Du sitt og NYTER ferien din! Good on you. I ferien skal man oppleve ting, og det inkluderer mat og drikke. Jeg forstår ikke dem som drar til Italia eller Frankrike og bare spiser biff. Kan være godt det, men de har andre ting også, må vite. Enkelte ting klarer man seg dog ikke uten. Kaffe er en av dem, og herunder følger en liten vurdering av sommerferiens to ferieland, målt opp mot hverandre.

Mont St. Michel: når har DU tenkt deg dit? Anbefales!


Vi var fire stykker som dro til Frankrike, og reiste rundt i nord-Frankrike, en by per dag (av og til per to dager), per tog. Fra Paris til Tours, fra Tours til Angers, fra Angers til Rennes, fra Rennes til Mont St. Michel, og derfra til Caen. Videre til Rouen, videre til Amiens, og derfra til slutt en halv dag i Paris. Ikke gæernt.  Når det gjelder reiseopplegget, var vi vel skjønt enige om at man burde hatt to fremfor en dag per by, for å få et skikkelig inntrykk av stedene.


Château de Chenonceau! Her har du heller ikke vært!

Her kunne man bodd helt greit...


Mat hadde de alle steder, og dessuten både øl og vin. Ikke overraskende kanskje, men målt opp mot ferieland nummer 2, var det visse forskjeller. Etter to dagers hvile hjemme, bar det videre for to av oss til Østerrike. Der nøyde vi oss med én by, nemlig Wien, et fem dagers opphold.


Hundertwasserhaus: hvordan inkorporere en park med et bolighus


Nå, du kan si mye om franskmenn, men mat kan de. Vi spiste på fra tredje og beste hamburgerkafé, da det hastet med å rekke EM-kamper i fotball, til 2 stjerners Michelin-restaurant. Og et bra spekter mellom der, kanskje nærmere førstnevnte enn sistnevnte i snitt. I Østerrike spiste vi stort sett på steder som hadde minst karakteren 4 i snitt på TripAdvisor. Det holder slett ikke alltid stikk, den metoden, men gir oftere suksess enn å gå etter prinsippet nå-er-jeg-sulten-må-ha-mat-NÅ, som enkelte sverger til.

Pai. Øl. Mat.


I alle fall, en rask oppsummering og breakdown av viktige elementer på en slik tur:

Topp reisefølge, 1


BRØD
Der vinner Frankrike, hands down. Det er ikke mye grovbrød å spore, men det fine brødet er VELDIG godt. Vi har ingenting her hjemme som kan matche det. Baguette og loff, der er Frankrike verdensledende, det er ikke til å komme utenom. I Østerrike derimot, var det mer på det jevne. Jeg fikk en bra sandwich der og, faktisk en veldig god en på flyplassen, av alle steder.


Brasserie betyr bryggeri - det visste du ikke, tenker jeg! 
Ikke jeg hell før Olem fortalte meg det.


Men man spiser jo ikke brødet sitt bart, stort sett, utenom mens man venter på maten sin på restaurant, og på påleggsfronten er det mer begrenset i Frankrike. Man kan ofte velge mellom baguette med ost, ost og skinke, bare skinke, eller skinke og ost. Greit nok det, begge deler er top notch kvalitet, men noe mer variasjon ønsker man av og til.


...og snart kommer det et digert ostefat!


Etter hvert oppdaget jeg imidlertid at det var vanlig praksis på kafeer med disk hvor man kunne se de ferdigsmurte varene, at de gjerne hadde TO disker, som lå rundt hvert sitt hjørne, og at det ikke var identisk utvalg i dem. Begge hadde selvsagt både ost og skinke, men som regel var det bare en av dem man fant salami, eller annet utvalg. Så man måtte sjekke begge steder før man bestemte seg. Noe som var nærmest totalt fraværende, med ett unntak, var baguette med paté eller postein. Fantes ikke. Og det var også overraskende for meg at fast tilbehør til salami, var et par tykke skiver sylteagurk. På det ene stedet midt i turistfella i Paris hvor vi faktisk fant baguette med både terrine og paté, var det ikke noe tilbehør overhodet. Ikke løk, agurk, sylteagurk eller rødbet, der hvor det faktisk var på sin plass.

Ost, det kan de i Frankrike.


Nuvel, i Østerrike var det langt større utvalg på påleggsfronten, men brødet var i blant forraædersk. Du kjenner sikkert følelsen, du bestiller en baguette som ser deilig sprø ut, bare for å sette tennene i en myk svamp. Subway-fenomenet, kan vi kalle det. Med mindre de har endret brødoppskriften sin, må man aldri, aldri sette sine ben på Subway. Men som nevnt, min beste feriesandwich fikk jeg på flyplassen i Wien, en deilig sprø baguette med rikelige mengder Milano-salami og mozzarella. Har du forresten smakt burrata? Det er en mozzarellavariant, men silkemyk, enda mer smooth enn selv ekte bøffelmozzarella. Prøv det neste gang.




En annen ting de ser ut til å spesialisere seg på i Frankrike, er Tartine-sandwicher. Vi var i en pub kalt Le Charleston og så Frankrike banke Island, og på det stedet hadde de et begrenset utvalg matretter, men et nærmest ubegrenset utvalg sandwich med ost-retter!  Du har den relativt kjedelige Croque Monsieur, som i grunnen bare er et par dovne skiver ristet toast med ost og skinke. Men de serverte også nevnte Tartine, som består av en enkelt, ganske diger skive brød, som gjerne hadde creme fraiche, kjøtt og grønnsaker, rikelig med ost, som ble grillet. En slags fattigmanns pizza kan du si, men de var til gjengjeld ganske gode, og mye mat for pengene.


Tartin....


Medreiser Ole Martin var for øvrig i det utforskende hjørnet denne kvelden, og gikk for noe de kalte Welsh Rabbit, som ikke inneholdt spor av kanin, men derimot nevnte brød og ost. Og øl. Jepp, retten består av ost smeltet og rørt sammen med øl, og denne blandingen helles over en skive toast. Dette var den dyreste retten på menyen, med sine 11 euro, og Olem fikk da også et veritabelt TRAU med mat!  En ildfast form på størrelse med en stor tallerken, fylt til randen av smeltet ost, drapert over en enslig skive toast!  Det var selvsagt ikke mulig å spise en gang halvparten av den porsjonen der, og kapitulasjon måtte innleveres lenge før det målet var nådd. Se for deg å skulle spise en halvkilos smeltet ost med litt brød, og se hvor langt du kommer.


Mmmmm.... cheese!


Resultat, brødkamp: FRANKRIKE

Topp reisefølge, 2


Så neste sammenligning, ØL!  Mange av dere foretrekker sikkert vin, men jeg vandrer bare unntaksvis i de kretser, rødvin rører jeg ikke og hvitvin gir meg mindre glede enn en god øl. Jeg begir meg ikke inn på debatten der noen hevder at ølbrygging i praksis er en mer komplisert prosess enn vinlegging - hvem bryr seg? Det har bare betydning hvis du har beslutningsvegring omkring hvorvidt du skal starte eget mikrobryggeri eller overta vingård. Men gjør du det sistnevnte kan du sikkert drive med begge deler.

De har også rikelig med cider i Frankrike


Mange tenker sikkert ikke på Frankrike som noe øl-land, og det gjør de jo rett i, for 1664 Kronenbourg er vel og bra i blant, men deretter går det litt i stå på utvalgsfronten.  Bortsett fra at franskmenna har lært!  Ikke å brygge ølet selv, det vil si, i nord fantes det faktisk en del lokale varianter som ikke var så halvgærne, faktisk på randen av gode, men det er ikke det de har lært. De har fått med seg at de har et naboland som faktisk kan dette til tungespissen: Belgia!  Derfor finner du, i alle fall i nord, en haug av belgiske varianter, det er bare å gyve løs. Min nye favoritt og for meg ukjente øl var Grimbergen, et trappistøl i flere utgaver. Så har du jo selvsagt Leffe, Duvel, Westmalle, Rochefort og alle disse. De fleste utesteder hadde langt bredere spekter å by på enn den jevne pub i Oslo.  Nå kan du si at dette ikke er FRANSK suksess, men poenget mitt var ikke å sammenligne den lokale produksjonen mot Østerrikes, men hva jeg som turist kunne få, som smakte godt og bidro til god ferieopplevelse.

I nord sverger de også til pannekaker, eller galette, i alle mulige varianter


For Østerrike sviktet i så måte. Øl, sier du, i tyskspråklige områder, det bør da være bra? Nei, jeg vil ikke si det. Riktignok var det mange typer å velge mellom, men den østerrikske paletten må være markant annerledes enn min, for gjennomgående fikk jeg bitrere og beskere øl enn det jeg ønsker å helle i meg, og belgiske alternativ glimret helt med sine fravær. Bare ett sted fikk jeg et godkjent alternativ, husets eget øl på en italiensk restaurant(!).  Jeg mistenker at det er litt samme standard i Tyskland, men det skal vi finne ut neste uke, da turen går til Berlin.

Grimbergen!


Resultat, ølkamp: FRANKRIKE


Kake!


Så var det kakekampen! Den må ikke undervurderes, for kake hører med til ferien. Her er det ganske stor forskjell på de to landene. I Frankrike får man lette og nette mousse-kaker, slik du kan oppleve på Pascal eller L'Ardoise i Oslo, supplert med alskens croissanter, eclairs og macaroner. Omsider fikk jeg smake macaroner, noe jeg har på merkelig vis klart å unngå helt frem til nå. Ikke av uvilje, men anledning. Nå kjøpte vi en pakke med 24, fordelt på 12 smaker. Og okei, det er jo artig og ganske godt, men jeg forstår ikke helt hva the big fuzz er for. Etter 2 stykk var jeg litt lei, og det tok mange dager å spise den boksen, hvor innholdet ble stadig mer smulifisert, under reising fra by til by.

Mens de fremdeles var hele...


I Østerrike startet jeg friskt ved første anledning, å bestille en "Wien trio", med tre små kakestykker, hvorav en var Sacher. Sacher er kanskje den mest oppskrytte kaken i verden. En tørr sjokoladekake, med lite glasur og et ørtynt skikt av aprikos i midten, man knapt smaker noe til. Det er for andre ganer enn min, og det fristet ikke en gang å forsøke å troppe opp på Hotell Sacher for å forsøke originalen, troen på at den var markant bedre enn alle kopiene var ikke der, den var ikke det. De andre to stykkene var bedre, men ikke særlig minneverdige de heller, så starten på kakefråtseriet i Wien var bare sånn passe. Men det tok seg opp!


Ezsterhazy-kake! Meget god. Jeg spurte om den på quiztrening for 
et par år siden, og få hadde hørt om den, men den fåes overalt i Wien.


På vandring i nærheten av Stefansdomen dumpet vi innom en italiensk kafé, hvor kakebehovet skulle dekkes. Var nære ved å gå for det trygge Schwarzwaldskake, men den lager jeg tross alt bra selv, og noe av poenget med ferie er å prøve ting man ikke uten videre enkelt kan diske opp på egen hånd. Utvide kakehorisonten litt. Så jeg gikk for en italiensk vidunderlighet, som besto av .... ja, det kan egentlig ikke beskrives, her er bilde:


Aldona måtte nøye seg med is - jeg fikk KAKE!


Legg merke til profiterolen - en liten vannbakkels og kake i seg selv, dandert på toppen!  En drøm av en kake, SLIK skal kake være, sa jeg til meg selv mens jeg fornøyd kunne tygge i meg dens bestanddeler. Fantastiske saker. Og ja, man kan drikke øl til kake - what's not to like!

God østerriksk firkantkake med mye fyll!

Fransk klafoutis! Kirsebærkake, som har smakt bedre i Oslo(!)


Resultat, kakekamp: ØSTERRIKE


Stemningsbilde, Frankrike

Så, til slutt, kaffekampen. Den må ikke undervurderes, for er du som meg, er ikke dagen den samme uten en tilfredsttillende god kopp kaffe daglig. Eller ti. Nå, på dette området svikter Frankrike totalt. Det du får der, er espresso, og melkedrikker ispedd espresso. En god kopp traktet kaffe må du lete langt etter. Det finnes, men skal godt gjøres å lokalisere. Du har det de kaller "café long", eller Americano, men alle som har vært en stund på kaffedrikkelaget vet at dette ikke er kaffe, slik vi kjenner den. En Americano er en utvannet espresso, og det er jo i beste fall en nødløsning. Da vil jeg heller ha varm melk med kaffe, altså med espresso, som for meg gir en bedre kombinasjon.  Bare espresso er ikke noe godt alternativ, du heller ikke innpå en halvliter espresso, og det er ikke bare på grunn av styrken. Det er ikke godt i store mengder, men traktekaffe er.

Stemningsbilde, Museumsquartier, Østerrike


Det handler ikke om koffeintilførsel, selv om det sikkert har sin misjon, det handler om en god kaffeopplevelse, og en virkelig god kopp traktekaffe går utenpå alt annet innen kaffe. For meg er den ene koppen espresso den andre lik, jeg merker ikke forskjell. Det handler sikkert om palett, min er ikke finstemt nok til å merke noen vesensforskjell, og derfor foretrekker jeg ofte fransk bondekost fremfor feinschmeker-variantene. Store, tydelige smaker i rikelige porsjoner, fremfor hauger av nyanser i bittesmå. Ikke noe galt med sistnevnte, besøket på Michelin-stedet var storartet, men det er ikke noe jeg ønsker hver dag. En sjelden gang er som regel ofte nok, og ellers vil jeg ha staple food. Sånn er det og med kaffe. Tar gjerne en cappuccino nå og da, men stort sett er god traktekaffe det jeg vil ha.


Wien er som et eneste stort museum


Men det får du ikke i Frankrike..... I Østerrike er situasjonen bedre, men også der er normen at alle steder tilbyr espresso med tilhørende varianter, men bare noen steder får man ekte kaffe fra kolbe. På kafeen i Kunsthistorische museum fikk man det, en liten stålkanne med kaffe nok til tre kopper, og et finfint kakeutvalg i tillegg. Tidligere nevnte kakested hadde tilsvarende, men oftere enn ikke måtte jeg nøye meg med espresso. Sukk. Likevel, ingen tvil om hvem som vant den kampen.

Resultat, kaffekamp: ØSTERRIKE

Stemningsbilde Frankrike


La meg til slutt si litt mer om kaffe:  Den lager seg ikke selv, og det er et utall faktorer som påvirker den - negativt - i forhold til hvor god kaffe du får.  På kaffesteder som Kaffebrenneriet, er det nokså ymse. Jo, de tilbyr som regel to typer "dagens kaffe", og endrer ofte på hvilke det er, og det er bra. Men noen-og-tyveåringene som står bak disken og sannsynligvis har lagd den, har enten ikke gått god opplæring eller så har de glemt den, for bare sjelden har jeg opplevd å få noe mer enn adekvat traktekaffe. De lager store mengder, og heller den over i store kanner, og det er nok en del av årsaken, for traktekaffe holder seg ikke god lenge på termos. En halvtime kanskje, men helst bør den drikkes i løpet av et kvarter.  Andre kaffesteder er ikke stort bedre, på Stockfleths i Lille Grensen har jeg to ganger opplevd å få direkte vond traktekaffe. Besk og sur, jeg angrer på at jeg ikke ba om pengene tilbake, for så dårlig kaffe burde det ikke være lov å ta penger for. Unntaket den siste tiden er Solberg & Hansen på Mathallen. Der trakter de koppen mens du ser på, og du kan velge mellom flere typer. To ganger har jeg drukket kaffe der de siste par månedene, og den første fikk jeg en kopp som var på høyden med det beste jeg noensinne har opplevd på en kafé.  Den andre gangen var det mer på det jevne, så skal snart tilbake for å utvide sammenlignigsgrunnlaget.

En ting til, om kaffetrakting. Hvor mye kaffe skal man bruke? Det er sannelig ikke godt å si. Du kan i alle fall se bort fra tommelfingerregler fra eksperter hvor de sier ting som "vi anbefaler 55-60 gram kaffe per liter". Selv har jeg sverget til volummål, og som regel har det gitt gode resultater, men slett ikke alltid. Og det har så klart med at en kaffetype er en annen ulik. La meg vise dette så du kan se med selvsyn. Under har jeg målt opp seks skjeer kaffe, med min 3D-printede overdimensjonerte kaffeskje tilsvarende 6 skjeer, med to ulike typer.



Seks skjeer kaffe, sort 1

Seks skjeer tilsvarer 46 gram kaffe

Seks skjeer, det er seks store kopper på min trakter. Pleier gi ålreit resultat. Så for konsistent kaffe kunne jeg vel bare måle opp 46 gram kaffe hver gang, hva? Mer stabilt enn seks skjeer, som kan variere i hvor mye skjeen er toppet eller ei....   Men som den observante leser du er, vet du allerede svaret på det spørsmålet. La oss ta en titt på kaffesort to:


Vi måler opp seks skjeer med kjempeskjeen:




....og veier innholdet....

Samme volum, samme vekt, ikke sant?

Ikke akkurat.


WTF??


61 gram vs 46 gram, med tilnærmet samme volum, det er ganske stor forskjell, hva?  Så det finnes ikke noen god "tommelfingerregel", utover at per liter så skal du være nærmere 60 gram enn tre kvart kilo, men utover det må du eksperimentere deg frem, type for type, og notere ned vekt og sette en karakter på resultatet, for senere sammenligning. Så kommer andre faktorer som malingsgrad, men en ting av gangen.

Fortsatt god sommer!