lørdag 1. april 2017

Shiatsu for begynnere

På Grünerløkka og i det hele tatt mange steder i byen, så kryr det av thaimassasjesalonger. Bittesmå salonger ofte ikke langt fra hverandre. Små, i fall fra utsiden, det kan jo være basketballbane-størrelse saler innafor, hva vet jeg. Men alle har de  passe lite gjennomtenkte fasadevinduer fylt med tepper og døde blomster. Det er merkelig at det finnes et så stort marked for thaimassasje. Eller kanskje ikke, for når du ser en godt voksen kar labbe innom en, klokka halv elleve på lørdag kveld, da vet du at han nok er i overkant stiv i legemet og trenger litt avlastning. 

Massemassasje i Bangkok


Men jeg stoler ikke helt på thailenderne når det gjelder massasje. Hvis jeg vil ha en curry, ja vel, da søker jeg gjerne til uttalte thaisteder, men massasje - nei. Da er det bedre å teste ut skikkelig _japansk_ massasje. Man stoler på japanerne. Når de har bestemt seg for at en aktivitet kan utføres som en kunstform går de inn for saken. Og i løpet av noen få hundre år har skal du se de har utviklet sofistikerte ritualer med tilhørende seremonier før og etter. De overlater ikke saker og ting til tilfeldigheter, japanerne. Og de har _mange_ kunstarter å velge mellom. Eller hva sier du om gyotaku, som er en kunstform der man presser fisk. Presser fisk, ja, har du ikke presset fisk, sier du? Kort fortalt går det ut på å gni fisk på papir med blekk, slik at den setter et avtrykk. What's not to like?  

Skal det være et fisketrykk? Vi har abbor, torsk og laks!

Og hvem andre tenker på å lage akvarium av gamle telefonkiosker? Smarrrrrt!

De kan dette med fisk, japanerne. 
Men hvordan er det med utstrakt kroppskontakt?


På Daikai i Arbins gate i Oslo tilbyr de shiatsu - som altså er japansk og betyr "finger trykking". Shiatsu er en videreutvikling av anma, som så mye annet gammelt i Japan, har sitt utspring fra Kina. Fra gammelt av ble de beste anma-massørene ansett for å være blant de blinde, og denne gruppen fikk et hardt slag etter andre verdenskrig, da General Douglas MacArthur, en tosk av en mann på mange måter, forbød anma-massasjen, og dermed fratok en stor gruppe blinde massører deres levebrød.  

I lokalene i Oslo kommer man inn, melder seg til time, og får utlevert et par tøfler. Så går man på stillerommet og venter på å bli ropt opp. Eller, ropt og ropt, det heter ikke STILLE-rommet for ingenting. Man hviskes opp, og så går man og tar på seg klær. Ja, etter å ha tatt av seg sine egne først da. Det er egne antrekk for de ulike massasjevariantene, og for shiatsu får man en bommulsbukse med tilhørende, kort kjortel. De har også den kinesiske Tui Na-massasjevarianten her, som Anma stammer fra, og begge variantene kan fås som firhendig massasje. Det er ikke spesifisert om det utføres av to personer, eller én, meget spesialtilpasset massør, men for meg for dagen nøyer jeg meg med én massør, til noe jeg antar er tohendig massasje. Kan hende de har enhånds også, men det høres mer ut som en Zen-variant, a la hva er lyden av én hånd som klapper i skogen. De har også en variant som de feilaktig har kalt "Firhendig Fot & Hode/nakke/skulder", som selvfølgelig skulle ha hett "Firhendig hode skulder kne & tå"-  jeg vet ikke helt hva som sviktet der. 

Ur-massøren: firhendig og firfotig


Skift blir man geleidet inn i et rom, og der får man legge seg på noe som ser ut som en tradisjonell massasjebenk med hull i til ansiktet. Så begynner timen. Min massør er en japansk eller kinesisk utseende mann, som ikke snakker norsk men som gir solid inntrykk av å vite hva han gjør. Han går metodisk til verks, og fingerpressingen tar til.  Eller....  Vel, hvis du ser på klassisk, svensk massasje som en sesjon med utstrakt knaing og elting av kroppen, så er førsteinntrykket av shiatsu at her er det mer dytting og trekking som gjelder, godt ispedd rykking og napping. Og trykking, så klart. Først armer og rygg, korsrygg, nakke, fingre. Så bena. Og så er det over på rygg og forsiden får sin dose. Det er i det hele tatt en sesjon som beveger seg fram og tilbake mellom velbehag og ubehag, i rikelig monn. Det er aldri vondt, men når en finger trykkes godt inn mot nervebanen på baksiden av låret, så kjenner du det, det tror jeg nesten jeg kan love. Det er nesten som om noen forsøker å få deg til å sove og våkne plutselig på en og samme tid, og det skjer noe nytt og smått uventet gjennom hele timen. Det er interessant, og det kjennes ganske bra.


Time! Gentlemen! Time!


Den timen går fort. Det er mulig å få enten 60, 90 eller 120 mimutter, og fra lett, medium til sterkt trykk underveis. Jeg har bedt om medium, og det kjennes bra godt til tider det, men jeg hadde tålt enda hardere også. Kanskje neste gang blir det Tui Na-varianten, med ekstra chili. Jeg kunne fint ligget en time til å bli dratt, trykket, dyttet, presset, knadd og på et tidspunkt også banket på. Anbefales, så absolutt. Det koster litt, men så får du også de fine plasttøflene til odel, samt en kopp te som slett ikke var verst til ikke å være kaffe. 890 bols koster spetakkelet for en time, Massør, en runde til, takk! Han etter meg betaler. 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar